Dag Solstads plass

av Aslak Nore  juli 17, 2011 - Kommentarer (11)

Denne helgen fyller Norges viktigste forfatter 70 år og får egen plass i hjembyen. Plassen i norsk litteraturhistorie er ikke sikker.

aslaknore@gmail.com

Å få et sted oppkalt etter seg mens man er i live er alltid et tvetydig kompliment, fordi det er uløselig knyttet til døden. Denne helgen innvies Dag Solstads Plass i Sandefjord. Hjembyens plutselige omfavnelse er ikke mindre paradoksal i hans tilfelle. Fram til forsoningen med hjemplassen i romanen 16.07.41 (ja, forfatterens fødselsdato) har Sandefjord blitt behandlet med taushet – han har gjort et nummer av å sjelden skrive om oppvekst – og ringeakt. I følge antiamerikaneren Solstad feirer innbyggerne der nasjonaldag 4. juli. Byens sentrum kunne egne seg godt som sted for ny hovedplass.

Om Solstad har vært kontroversiell på hjemstedet, innehar han en unik posisjon i norsk litteratur. Hans forfatterskap er gjenstand for en omfattende analyser, han har vunnet alle de store litterære prisene i Norge og mottar fra i år Statens æreslønn. ”Dag Solstad er Norges største prosaforfatter,” fastslo kritiker Trond Haugen i 2006, og stilte spørsmålet ”i dette Ibsen-året om han ikke er den største gjennom tidene uansett sjanger.”

Det finnes få forfattere jeg har lest med større glede enn Dag Solstad. Hans utsøkte språk er stakkato og drivende, poetisk og virkelighetsnært. Midt inne i hans innfløkte tankerekker åpenbarer en lang rekke minneverdige setninger seg, som min personlige favoritt: ”I det samme jeg uttalte ordet Askim blei mitt ekteskap oppløst”.

Humoren i forfatterskapet, som først finner sitt uttrykk i Gymnaslærer Pedersen… (1982), knyttes ofte til den ytre utleveringen av sekstiåttergenerasjonen og oppgjøret med fortiden i AKP. Men bak den ytre koloritten må enhver humorist også være en menneskekjenner. I feiringen som språklig modernist og generasjonskronikør tror jeg Solstad har fått for lite ros for sitt drama. De etter min mening aller beste bøkene hans – Gymnaslærer Pedersen…Ellevte roman, bok atten og Genanse og verdighet – er også fortettede mellommenneskelige dramaer om kjærlighet, svik, forhold mellom far og sønn.

Det er både moro og usigelig sårt når borgerskapskommunisten Nina Skåtøy (en dårligere forfatter ville naturligvis kalt henne noe a la Dorothea Constanse von Løvenskiold) forsøker å selge Klassekampen til arbeiderklassesyerskene på Brynje Trikotasjefabrikk; når Elias Ruklas stedatter begynner å skrive navnet sitt Camilla Cornelius etter sin amerikaniserte far eller når realfagsstudentene i Armand V. prøver å kurtisere studiner på Studenterhytta.

Men ingen steder er Solstads tragikomiske mesterskap mer fullendt enn Ellevte roman… – i forholdet mellom kemner Bjørn Hansen på Kongsberg og hans hjemkomne sønn Peter, som flytter tilbake til faren for å studere optikk. Han lar seg raskt irritere over sønnens Ferrari-plakat og høye, tilgjorte stemme. Ikke bare går det opp for Hansen at sønnen er venneløs, han sympatiserer med dem som forakter sønnen. Så mørkt, så gjennomtrengende ondskapsfullt. Hadde Solstad vært ung i dag, ville han skrevet sketsjer for Harald Eia.

For bak ”tilbaketrekkingen” fra sin ”forflatete” samtid har Solstad alltid vært en hipster og en mobber. Og kanskje er nettopp denne styrken – Solstads tragikomiske intuisjon for tidsånden – dømt til å bli hans bane på lang sikt. På samme måte som 50-tallskomikk eller mellomkrigslitteratur sjelden appellerer til meg, er jeg ikke sikker på om framtidens boklesere kommer til å interessere seg for Solstad.

Et varsku i så måte er hans manglende gjennomslag i utlandet, der han oppfattes å være ”for norsk”. Solstad nygamle språklige eleganse skinner ikke utenfor Norge; han mangler den imaginære skaperkraften og enkle fellesmenneskelige gjenkjennelsen som kjennetegner forfattere av virkelig verdensformat, en Philip Roth, en José Saramago, en Gárcia Márquez.

En av grunnene til at jeg likte Solstads bøker så godt da jeg var yngre, var at han nådeløst utleverte den kraftfulle sekstiåtterkulturen mine foreldre og deres venner tilhørte. Her var hutrende demonstrasjonstog, flammende politiske debatter og selskaper i Husebygrenda. Når 70-tallets kulturradikalere mister definisjonsmakten forvitrer Solstads relevans. Det er morsommere å latterliggjøre innflytelsesrike mennesker enn pensjonister – og det er lenge siden ”norskstudenten Helge Rønning” (som det het i Roman 1987) var en ledende aktør i kulturdebatten.

Da jeg studerte på Blindern, var man sjanseløs i enhver dannet diskusjon uten å kjenne sin Solstad. I dag er det ikke lenger sekstiåtternes barn som studerer. De bryr seg mindre om ham, i likhet med stadig flere. Hans siste roman, hva het vel den? Da Litteraturhuset i Oslo feiret ham i juni stod flere benkerader tomme. Det kunne vært Solstads egen beretning om kulturens forfall. Men jeg tror det handler om at den merkverdige tid jubilantens forfatterskap oppstod i, er ugjenkallelig forbi.

Følg meg på www.twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Generalen og menig Steen

av Aslak Nore  februar 6, 2011 - Kommentarer (5)

Det er på tide å tenke nytt i behandlingen av dem som kommer hjem fra krigen. Forsvaret trenger en Generalinspektør for veteraner.

For noen år siden ble jeg kjent med Jan William Steen. Han var en utenlandssoldat av den gamle typen. Ikke bare hadde Jan tjenestegjort i Libanon og Bosnia under krigen på 90-tallet, han var også en type gamle soldater kunne kjenne igjen. Jan var gatesmart, klartenkt og snakket rett fra levra.

Etter hvert som vi ble bedre kjent, begynte han å åpne seg opp. Ikke bare om alt det dramatiske han selv hadde opplevd i tjeneste, skjønt det var ikke lite, men også hvordan det var å komme hjem. Her var fortellinger om panikkanfall og kroniske sykdommer, samt deres faste følgesvenner – økonomisk rot og kampen for erstatning.

Jan fortalte at han til slutt ikke orket mer. I leiligheten på Stovner la den gamle soldaten ut plast på gulv og vegger, for mindre søl. En sylskarp tapetkniv ble funnet fram, og klargjort til å skjære over pulsåren i lysken. Det skulle gjøres på skikkelig vis.

–Da sto plutselig fadern i døra, fortalte Jan mange år etter. Det reddet livet hans.

Jan var ikke alene. Sist måned kom meldingen om at tre veteraner fra utenlandstjeneste – en vestfolding, en møring og en mann fra Troms, med tjeneste i Libanon og på Balkan bak seg – hadde begått selvmord under julehøytiden. I Jans vakt- og eskortekompani fra Balkan hadde ni forsøkt å ta sitt eget liv. Tre av dem klarte det.

Mangelfull anerkjennelse av veteraner fra utenlandstjeneste er ikke noe særnorsk fenomen. Likevel har soldater og andre som har kjempet for Norge utenfor landets grenser ofte blitt møtt med kald skulder ved hjemkomst. I Norge var det hjemmefronten som vant krigen. Folk som hadde kjempet ute, også på alliert side, med ofte møtt med skepsis. Det samme gjaldt krigsseilerne og lenge de titusener av FN-veteraner med utenlandstjeneste bak seg.

Denne holdningen er, rett skal være rett, i ferd med å endre seg i den norske befolkningen. Mens politikerne nøler, snakker folk flest åpent om krigen i Afghanistan. Flere organisasjoner representerer veteranene, og bistår med kameratstøtte og hjelp til folk med senskader. Også forsvaret har tatt flere grep, med tilbakekjøpet av veteransenteret Bærheia som fremste eksempel. I 2006 opprettet forsvaret også en veteranadministrasjon – som skal fungere som en kontaktflate mellom forsvaret og veteranene og deres interesseorganisasjoner.

I veteranmiljøene omtales ofte veteranadministrasjonen, litt urettferdig, som et organ mest kjent for de månedlige pizzatreffene – der veteraner kan samles til mimring og røverhistorier. Spørsmålet er likevel om deres innsats er nok. Spørsmålet er hvordan Norge skal nærme oss våre alliertes behandling av veteraner.

En nærliggende mulighet er å opprette en ny stilling i forsvaret – en generalinspektør for veteraner, på linje med de allerede eksisterende generalinspektørene for de tre våpengrenene. Med et slik stilling vil man kunne koordinere og legge langt mer tyngde bak innsatsen til folk som har tjenestegjort for Norge. Samtidig vil det øke veteransakens posisjon internt i forsvaret.

Å være forsvarsminister har klare likhetstrekk med å være fotballkeeper: Man huskes ikke for redningene, men for tabbene. En opprettelse av en veteraninspektør vil også kunne gi forsvarsminister Grete Faremo en symbolsk seier. Det er noe både hennes moderparti og forsvarsledelsen kunne trenge.

Til alt hell finnes også en nærmest perfekt kandidat for stillingen som veteraninspektør. I Jerusalem sitter en mann som snart er ferdig med sitt toårige engasjement som sjef for FN-styrken UNTSO. Robert Mood er en av landets mest karismatiske og analytiske generaler. Han er tidligere generalinspektør for hæren. Mood nyter stor respekt blant veteraner, både på grunn av sin brede erfaring utenlands og sitt omdømme. Han tar vare på soldatene.

Både Mood og veteranen Jan William Steen vet godt at en slik utnevnelse ikke vil gjøre slutt på senskader, depresjoner og selvmord blant veteraner. Noe annet ville være naivt å tro. Ulykkelige veteraner som drukner minnene i sprit eller legger seg i MG-vakt på verandaen vil sannsynligvis alltid eksistere. Men det vil være en måte å heve veteranenes status – både internt i forsvaret og i den øvrige befolkningen. Når alt kommer til alt, handler mye av veterankampen om akkurat det.

Følg meg på www.twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å hate sammen

av Aslak Nore  januar 9, 2011 - Kommentarer (36)

Hadde jeg vært 20 år igjen, ville jeg reist til Afghanistan på dagen.

For mange år siden, da jeg var geværmann i Telemark bataljon på oppdrag i Bosnia, samlet troppen min seg til minnegudstjeneste. Foranledningen var at en medsoldat hadde gjort slutt på livet sitt med en AG3 (på den tiden var selvmord og trafikkulykker vanligste dødsårsak i utenlandstjeneste). Det var selvsagt mye grining, for ingen griner mer enn soldater i hverandres selskap. Når jeg sammenlikner militærets håndtering av død med det jeg har opplevd i det sivile, kommer en interessant forskjell til syne. Døden er jo alltid jævlig. Men det er som den stramme liturgiske rammen og uniformeringen i militæret skaper en verdighet som gjør den lettere å bære.

Samme kveld satte vi oss ned med feltpresten. Helt siden vi var rekrutter hadde han snakket med oss om de store spørsmål, om profesjonens etikk, om hva det vil si å være soldat, om forholdet til fellesskapet. Feltpresten snakket om at det å hate – ”hat” i betydningen å være redd, kald eller sliten – var et privilegium, bare man hadde noen å hate sammen med.

Det er en noe jeg har båret med meg siden. For hvorfor verver egentlig unge nordmenn seg frivillig til styrkene i Afghanistan? For mange nordmenn er umulig å forstå. Risikoen er høy, muligheten for militær seier er liten, opinionen i Norge er kritisk og pårørende i Norge er livredde. Denne uka kom meldingen om at forsvaret ikke har oversikt over antall skadde. I likhet med veteraner fra andre utenlandsoppdrag, kjemper flere skadde Afghanistan-soldater en seig kamp mot staten for retten til erstatning, for en tapt fot eller et ødelagt liv. Men til tross for alle problemene, har jeg aldri hørt en eneste veteran angre på at han dro.

Når jeg har vært sammen med soldatene i Afghanistan blir jeg både slått av hvor mye selve militæroppdragene har endret seg, og hvor like soldatene er som de alltid har vært. Soldatene har blitt bedre, ja visst, men motivasjonen er den samme. For selv om trusselbildet er et ganske annet enn det var, tror jeg ikke grunnene som gjør at et hundretalls nordmenn hvert år verver seg til tjeneste i utlandet har forandret seg stort. Den gang som nå handler det verken om penger eller politikk, men om eventyrlyst blandet med kameratskap.

Jeg har brukt mye tid på å tenke over hva eventyrlysten og kameratskapet i utenlandstjeneste egentlig handler om, og hvorfor det virker så sterkt. Begge deler kan man finne andre steder: Du kan for eksempel reise jorda rundt eller drive lagidrett. Men kombinasjonen finner du nesten bare i militæret. Legg til at du befinner deg i et fremmed krigsområde, samtidig som det særnorske rollegalleriet – en samisk vognfører, en håndverker fra Telemark, en professorsønn fra Oslo 3 – gjør at du på flere måter er nærmere hjemlandet enn ellers i utlandet.

For noen år siden bestemte jeg meg for å oppsøke vår gamle feltprest. Den direkte foranledningen var et intervju til en bok jeg skrev, men under dette lå et ønske om å treffe ham igjen. Vi møttes på en brun bule og drakk oss fulle. Vi mimret om gamle dager og snakket om samhørighet, makkertjeneste og fellesskap. Så sa han:

”Hva betyr ordet kompani? Det kommer fra latin. Kompani er avledet fra com, som betyr med, og panis, altså brød. Kompani betyr derfor å være med i brødsbrytelsen. Hva spiller dette på? På et nattverdsfelleskap, selvsagt. Samtidig handler det om lojalitet. For militæret er bygget rundt ideen om ”vi” og ”oss”. Når en av ”oss” dør, må ”vi” sørge. Hvorfor gråter så mange tøffinger i militær sammenheng? Det handler om de helt spesielle båndene som etableres der. Derfor, og nettopp derfor, er det et privilegium å hate, dersom du kan hate sammen med kameratene dine.”

Når vi leser alle oppslagene om krigen i Afghanistan og soldatene som utkjemper den, tror jeg det er viktig å huske på akkurat det. Still gjerne kritiske spørsmål rundt krigføringen, kritiser gjerne generaler og politikere. Men ikke still spørsmålstegn ved hvorfor unge nordmenn reiser i utenlandstjeneste til Afghanistan. For det er like lett å forstå for alle som har vært ute som det er uforståelig for andre. Selv i dag kan spesielle lukter, som flybensin, eller lyder, som en flyalarm, ta meg tilbake til Bosnia. For meg er det ikke noe traume, men et minne om noe av det sterkeste og mest meningsfulle jeg har gjort. Inntrykket mitt er at de fleste Afghanistan-veteraner har det på samme måte. Vi kan være oppgitt over debatten i Norge, eller manglende oppfølging hjemme. Men vi ville gjort det samme igjen.

Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lillebror ser deg

av Aslak Nore  desember 19, 2010 - Kommentarer (9)

Vi lever i en verden som formes av to gutteromshackere ved navn Julian Assange og Mark Zuckerberg.

aslaknore@gmail.com

Å forutsi framtiden er ingen enkel øvelse. Den som leser framtidsskildringer fra noen tiår tilbake vil raskt støte på luftgående fartøyer, romfartsturister og orwellske overvåkningssamfunn. Vi beveger oss i rask fart mot 2015 – året filmen Back to the Future II er satt i. Men lite tyder på at noen oss tar i bruk flyvegående hoverboards innen den tid. Det mest interessante med framtidsskildringer, sier den amerikanske psykologen Daniel Gilbert, er hvor latterlig feil de tar.

For hvem skulle tro at 500 millioner av oss frivillig ville underkaste oss et sosialt medium som er et langt mer effektivt overvåkningsverktøy enn noe Stasi og KGB maktet å skape? Eller at en gruppe idealister på få år skulle skape et større og mer oppdatert leksikon enn Encyclopædia Britannica? Hvem hadde trodd at et detaljert kart over hele verden der man kan zoome inn fra verdensrommet og ned på gateplan skulle bli allemannseie og ikke bare en spionfilmdystopi fra CIAs hovedkvarter i Langley? Eller hadde noen under den kalde krigen forestilt seg at den fremste trusselen mot amerikansk utenrikspolitikk skulle komme fra en australsk hacker uten fast bopel?

I all sitt mangfold har denne virkeligheten – ofte kalt Internet 2.0 – noen fellestrekk. Det første handler om gjennomsiktighet – transparency. Nettet har for alltid forandrer skillet mellom offentlig og privat, mellom hemmelig og åpen informasjon. Det som før var forbeholdt ens nærmeste, familiebilder eller hverdagsliv, deles nå villig med fremmede på blogger og sosiale medier. Det som under den kalde krigen var strengt konfidensielle statshemmeligheter, har den siste tiden blitt fortløpende publisert på nettet.

Det andre handler om sosiale medier, i vid forstand. Felles for svært mange av de innovative internettaktørene på 2000-tallet er fokuset på interaksjon og samarbeid. Tanken er at summen av manges akkumulerte kunnskap skaper en ”massenes visdom”. For den ledende nettguruen Clay Shirky representerer brukerstyrte sosiale medier et demokratisk og intellektuelt berikende alternativ til fjernsynets passivitet. TIME Magazine kåret nylig Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg til Person of the Year, for å forandre måten vi forholder oss til hverandre.

Det tredje punktet er mest kontroversielt og nært sammenfallende med trendene over. Man kan hevde at nettrevolusjonen forrykker maktforholdene i verden. Jo, stater overvåker og sensurerer fremdeles innbyggere i varierende og sannsynligvis økende grad. Men der høyteknologisk overvåkning og statshemmeligheter tidligere var den politiske elitens privilegium, har nettet på en fundamental måte demokratisert disse virkemidlene, på godt og vondt. En av Mumbai-terroristene fra 2008 innrømmet for eksempel å ha brukt Google Earth i rekognoseringen av attentatmålene.

Her kommer også WikiLeaks inn i bildet. Det som gjør fenomenet så nytt er at det både bygger videre på nettets prinsipper, samtidig som det skiller seg radikalt fra tidligere suksesser. I likhet med Facebook, Wikipedia eller andre er virksomheten basert på samarbeid, autoritetsforakt og åpenhet. Men motsatt dem truer organisasjonen interessene til verdens eneste supermakt direkte.

I et internasjonalt samfunn der konfidensielt diplomati er et viktig virkemiddel, ville ingen stat ville likt å få sine hemmeligheter eksponert som USA gjør nå. Det er brudd på gjeldende kutyme. Assange og WikiLeaks har ennå til gode å vise om kampanjen bare retter seg mot USA eller om åpenhetsideologien også skal omfatte andre regimers hemmeligheter. Og til alle dem som mener amerikanernes forsøk på sensur her står i kontrast til publiseringen av Muhammed-karikaturene i 2006: New York Times publiserer daglige lekkasjer nå, men aldri de kontroversielle karikaturene av profeten.

Det er uansett underordnet. For enten man betrakter Julian Assange som frihetskjemper eller rabiat antiamerikaner, har internettanarkismen han målbærer kommet for å bli. Se bare på historien om fildelingsservicen Napster. Da Sean Parker og hans folk begynte å distribuere gratis nedlastbare musikk- og filmfiler rundt tusenårsskiftet, reagerte artister og bransjefolk med raseri. Rettslige kjennelser satte en stopper for virksomheten. Men den ulovlige nedlastingen av musikk var bare så vidt begynt.

Uansett utfall av saken mot WikiLeaks har Assange vist vei inn i en ny verden, der stater ikke lenger har monopol på hemmeligstemplet informasjon. Jeg tror det tross alt er et sunnhetstegn for et globalt sivilt samfunn. For i denne verden er det ikke bare storebror, i form av staten, som ser deg. Det er også din nettkyndige lillebror. Og han er like gjerne anarkistisk hacker som medarbeider i Pentagon.

Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den nye oljen

av Aslak Nore  november 28, 2010 - Kommentarer (8)

Når de siste oljebrønnene er tømt, skal smarte hoder fra Tsjetsjenia, Tyrkia og Pakistan gjøre Norge rikere.

aslaknore@gmail.com

I 2002 kom den tsjetsjenske femtenåringen Aslanbek Sjamsutdinov til Kristiansund. Den unge tsjetsjeneren brukte ikke lang tid på å gjøre seg bemerket i sitt nye land. Som gymnasiast kombinerte han bryting på nasjonalt toppnivå med sterke resultater i den internasjonale matematikkolympiaden. Deretter gikk turen til Trondheim og NTNUs prestisjefulle linje for industriell økonomi, kombinert med en gjestevisitt som Fulbright-stipendiat i USA. Samtidig ble hans sosiale engasjement opprettholdt gjennom Amnesty Internasjonal. Nå er han på vei ut i arbeidslivet, med kunnskap, erfaring og vilje få andre nordmenn på samme alder kan måle seg med. Og han er ikke alene.

Jeg kom til å tenke på Aslanbek da jeg skrev denne artikkelen på Universitetsbiblioteket i Oslo. Da biblioteket åpnet og jeg selv begynte studiene for vel ti år siden, var minoritetsstudenter et sjeldent syn. I dag vil jeg anslå at over tretti prosent av bibliotekets lesesalsplasser benyttes av folk hvis foreldre er født i land langt unna Norge. Og vel så interessant: Når biblioteket stenger om kvelden, har andelen minoritetsstudenter steget ytterligere. De gamle nordmennene har gått hjem, til barnepass, pubrunder eller skiturer. De nye nordmennene sitter igjen.

Disse observasjonene understøttes av de siste års forskning på feltet, som i flere år har påvist en stille utdanningsrevolusjon blant minoritetsungdom. Som førstegenerasjonsinnvandrer er Aslanbek Sjamsutdinov på en måte atypisk. Undersøkelser fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser nemlig at blant innvandrernes etterkommerne er prosentandelen i høyere utdanning høyere enn i resten av befolkningen. Særlig kjent er tilstrømningen til prestisjefag som juss, tannlege og medisin. De satser høyest, og vil mest. Barn av innvandrere er i ferd med å foreta en storstilt kollektiv klassereise, ikke ulik den min foreldregenerasjon gjennomførte i etterkrigstiden.

Integrering i Norge bygger alt for ofte på en dobbel feilslutning. På den ene siden tenker vi ofte på minoriteter som passive ofre som har krav på vår beskyttelse og som det ikke skal stilles krav til; på den andre siden er mange nordmenn engstelige for nye tanker og impulser. Møter den nye generasjonen av ambisiøs minoritetsungdom stengte dører i arbeidslivet, er veien kort til fremmedgjøring og ekstremisme. Spilles kortene riktig, innebærer denne utdanningsrevolusjonen en historisk mulighet for Norge.

Fra før har vi sett hvordan minoritetsungdom har gjort sitt inntog i sport og underholdning, og etter hvert i andre deler av samfunnslivet. Med tanke på hvor ung innvandrerbefolkningen er, er dette lite mot hva vi har i vente. Utviklingen vil arte seg på to måter: folk med minoritetsbakgrunn vil utgjøre en større del av den norske middelklassen i offentlig sektor. Og vi vil se at forbausende mange av toppene – av de mest ambisiøse forskerne, gründerne og næringslivslederne – har flerkulturell bakgrunn.

Hvilket igjen bringer meg tilbake til Aslanbek Sjamsutdinov. Da jeg først hørte om hans bemerkelsesverdige historie, var det gjennom organisasjonen Alarga og dens norsktyrkiske ildsjel Dilek Ayhan. Hun leder en interesseorganisasjon som arbeider for større mangfold i norsk næringsliv. Ideen er enkel: Norske bedrifter konkurrerer i stadig større grad om internasjonale markeder, enten det er Telenor i Asia eller Orkla i Russland. Skal man lykkes der, trengs språkkunnskaper og kulturforståelse. Alarga fører internasjonaliserte norske bedrifter og flerkulturelle toppstudenter sammen. Aslanbek Sjamsutdinov er selv et eksempel. Gjennom sitt stipendiat i Alarga ble han rekruttert inn i Statkraft, som satser tungt i Øst-Europa. Det mangfoldet Alarga snakker om er derfor ikke en tom festtaleklisjé: Det er framtidens forretningsstrategi.

Alarga har forstått den viktigste lærdommen i levedyktig multikulturalisme av amerikansk type. Man er ikke tilhenger av flerkultur fordi maten blir mer eksotisk eller nasjonaldraktene mer fargerike. En slik naiv flerkultur vil aldri få bred folkelig støtte. Man støtter det flerkulturelle samfunnet fordi det er i vår egen interesse, fordi det gjør Norge til en mer dynamisk, kunnskapsrik og konkurransedyktig nasjon.

I vår var Alarga-grunnlegger Dilek Ayhan en av to nordmenn som fikk møte president Barack Obama under et seminar om entreprenørskap i Washington DC. Hun venter fremdeles på invitasjon fra norske toppolitikere. Spørsmålet er ikke om Jens Stoltenberg har tid til å møte henne eller noen av de andre stipendiatene til Alarga. Spørsmålet er om han eller andre visjonære politikere har tid til å vente.

Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norges første slum

av Aslak Nore  november 7, 2010 - Kommentarer (9)

Sinsenveien i Oslo huser prostituerte, illegale asylsøkere og narkoselgere. I bakgrunnen kjemper lokalpolitikerne en hard kamp mot en eiendomsmagnat med milliardformue.


aslaknore@gmail.com

Rett nedenfor Aker sykehus i Oslo nordøst ligger en klynge boligblokker. Ved første øyekast er det lite som skiller boligkomplekset Sinsenveien 56-74 – opprinnelig bygget for ansatte ved sykehuset – fra dem man finner andre steder i Oslo. De lave blokkene har solvendte verandaer og grøntarealer mellom bygningene. På avstand kunne strøket vært tatt rett ut av en barnebok av Anne Cath. Vestly.

Tar man området nærmere i øyesyn er det et ganske annet bilde som kommer til syne. Mellom blokkene flyter søppel og sprøytespisser. Her driver radmagre junkies og plystrende narkoselgere med sløve blikk og brun khat-tanngard rundt. Mange av vinduene er knust, andre er forseglet med laken, svarte søppelsekker – eller som en observant besøkende påpekte – Hizbollahs gule flagg.

Da jeg selv besøkte området for første gang, fikk jeg assosiasjoner til tv-serien The Wire. Narkotika ble åpenlyst omsatt, mens politibiler jevnlig svingte inn mellom blokkene. En tyskregistert leiebil gikk på tomgang utenfor en oppgang. Sjåføren var der neppe for å leie bolig.

En enslig julestjerne eller blomstervase i enkelte vinduer tilhørende de originale beboerne som ikke hadde rukket å flytte ut, understreket at maktesløsheten hadde senket seg over strøket. Det var som om den norske samfunnskontrakten ikke gjaldt her. I grunnen gjorde den heller ikke det: Svært mange av leilighetene var ulovlig framleid, til forsvunne asylsøkere med endelig avslag på søknaden. I Sinsenveien kunne de forsvinne.

Sinsenveiens misere er en beretning om forfall i det moderne Norge. Elendigheten har to utspring. Det ene faktoren handler som nevnt om opphopningen av ressurssvake innvandrere. Den andre faktoren handler om en skruppelløs markedsliberalisme, som har gitt kyniske eiendomsaktører mulighet til å profittere på Oslos mangel på utleieboliger, uten hensyn til allmenn velferd.

Historien begynner i 2001. Da solgte Oslo kommune byens sykehusboliger før staten skulle overta sykehusene. To budrunder ble gjennomført uten takst eller annonsering. ABG Sundal Collier og Ivar Tollefsen fikk tilslaget, for 715 millioner kroner. Den eksentriske eventyreren og milliardæren Tollefsen skulle bli en viktig aktør i Sinsenveien. I 2005 fikk hans selskap Fredensborg AS overdratt andelene fra Sundal Collier.

Problemet var ikke først og fremst hva Fredensborg gjorde med boligene, men hva de ikke foretok seg. Det fantes i liten grad noen vaktmestertjeneste som kunne motvirke hærverk og forslumming. Sikringer ble stjålet om nettene, rotter pilte mellom husene, dører ble slått inn. På loft og kjellere hadde Romfolk slått seg til. Leiligheter fungerte som dekke for narkohandel og prostitusjon. Alene om skylden var eiendomsselskapet selvsagt ikke. Ansvaret for å kaste søpla rett ut av vinduet kan vanskelig tilskrives andre enn beboerne selv.

For et par år siden oppdaget lokalpolitikeren Geirmund Jor fra SV at bydelens kostnader i forbindelse med sosialstøtte hadde eskalert. Han forstod raskt at det handlet om tilsiget av støttemottakere til Sinsenveien. Møte med forholdene i området ble starten på en lang kamp. Først i vår klarte lokalpolitikerne å sette strøket på den politiske agenda. En opprørt Jor omtalte selv strøket som ”Norges første slum.”

Under flere folkemøter med rasende innbyggere i bydelen fikk Tollefsens utsendte fra eiendomsselskapet passene påskrevet. Den ellers sindige lederen av Bjerkes bydelsutvalg, Torstein Winger, omtalte Fredensborg som ”eiendomsforvalternes sorte får”, “et firma som burde skamme seg.” Jor selv gikk langt i å holde Tollefsen personlig ansvarlig. Fredensborg har et svært frynsete rykte blant hovedstadens eiendomsselskaper. ”Det er gårdeiers ansvar å holde området ryddig, vedlikeholde og rehabilitere,” understreket sosialbyråd Anniken Haugli fra Høyre.

Byråden har vært i møter med bydelspolitikerne og eiendomsselskapet. Et privat forslag fra SV-representanten Knut Even Lindsjørn fikk nylig bystyret til å vedta en utbedringsplan for området. Det er bedre tider i sikte for Sinsenveien 56-74, takket være politisk grasrotarbeid og lokalt engasjement. I motsetning til andre land har ikke Oslos innbyggere kapitulert for gettoisering, forfall og forslumming. Folk føler fremdeles et ansvar for de svakest stilte og bomiljøet. Det er noe av det mest verdifulle vi har i Norge. Men i en by med anslagsvis femten tusen ulovlige innvandrere, i et klima av kynisk markedsliberalisme, er spørsmålet om hvor byens neste slum dukker opp. Da kan det gå atskillig verre.

Følg meg på www.twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Angivere på hjul

av Aslak Nore  oktober 17, 2010 - Kommentarer (57)

Taxisjåfører i Oslo er agenter i byens største etterretningstjeneste.

aslaknore@gmail.com

En dag for ikke mange måneder siden setter den norsksomaliske forfatteren og foredragsholderen Amal Aden seg inn i en drosje i Oslo. Aden er i slutten av tjueårene, og har de siste årene markert seg som en av de modigste stemmene i debatten om det nye Norge. Hun har skrevet Se oss, en bekymringsmelding om det norsksomaliske miljøet og Min drøm om frihet, en selvbiografisk fortelling om oppvekst i krigsherjede Mogadishu og møtet med Norge.

Sjåføren denne dagen er en norsksomalier. Hennes bidrag i den offentlige samtalen har ikke bare falt i god jord i det norsksomaliske miljøet, spesielt ikke blant eldre menn, som ser sitt maktgrunnlag truet av folk som den frittalende Aden. Umiddelbart merker hun et olmt blikk i sladrespeilet. Sjåføren utbryter:

–Tror du at du kan gjøre som du vil når du svartmaler et helt miljø?

Han kjører av veien.

–Du er en kvinne.

Amal Aden forlater taxien. I det hun forlater bilen, sier mannen:

–Uansett hvor du er, finner vi deg.

Hendelser som denne var lenge dagligdags for Amal Aden. I dag tar hun ikke lenger drosje i Oslo, aller minst alene. Den siste tiden har jeg selv vært på skoleturné med henne. På mange måter er virkeligheten som møter oss der, på videregående skoler i Stor-Oslo, et nødvendig korrektiv til overskriftene som dominerer debatten om integrering. For dagens skoleelever, født tidlig på 1990-tallet, framstår først og fremst som realister, som makter å skille paranoid fremmedfrykt fra reelle problemer.

Engasjementet er stort under diskusjonene, etterpå kommer alltid minoritetselever bort til Amal for å takke henne. Budskapet om at friheten i Norge må omfatte alle, vekker gjenkjennelse for folk som vokser opp i det flerkulturelle Stor-Oslo, ikke minst blant jenter med minoritetsbakgrunn. Mange i minoritetsmiljøene er enige, få tør stå fram. Hennes mot er en inspirasjon.

Ofte kretser spørsmålene rundt hvordan Amal Aden orker å stå på barrikadene. Som hvit mann med norsk bakgrunn i integreringsdebatten, kan jeg aldri forstå presset og frykten en stemme som Amal utsetter seg for. I verste fall får jeg forutsigbar kjeft i Dagbladet. Amal Aden trakasseres og trues på livet. Når hun konfronteres med dette, svarer hun alltid:

–Hvis ikke jeg gjør det, vil mine barn oppleve det samme. Derfor er det verdt det.

Svindel og gjengkoblinger har gitt taxinæringen i Oslo en tvilsomt renommé. Med tanke på overvåkningen og frihetsberøvelsen mange kvinner med minoritetskvinner opplever er det fullt fortjent. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger minoritetsjenter jeg kjenner har fortalt meg om ubehaget med å ta drosje i Oslo, spesielt på nattestid. Det er trusler om å varsle far eller andre menn i familien om usømmelig oppførsel – rent angiveri – eller tilbud om å slippe betalingen mot visse gjenytelser. Den perverterte logikken er at siden de ikke går tildekket er de uansett horer.

Siden Amal ikke har noen familie eller slektninger i Norge, kan sjåførene vanskelig true henne med å sladre til familien. Derfor dominerer trusler og seksuell trakassering. For yngre jenter står overvåkningen i sentrum. Det kan være et stygt blikk, eller et aggressivt spørsmål om hvor de kommer fra og hva de gjør ute så sent. En indisk venninne av meg opplevde flere ganger dette og måtte til slutt si at hun var hindu. At hun i det hele tatt behøvde å fortelle det er en skam.

Da debatten om moralpolitiet raste i vinter, var et av problemene effektive politiske virkemidler mot ukulturen. Lite tyder på at holdningskampanjer vil løse problemet. I dette tilfellet er det langt enklere. Kvinnetaxier er prøvd ut i andre storbyer, og vil hjelpe alle kvinner som føler seg utrygge. Også mange kvinner med norsk bakgrunn er redde for å ta taxi.

Ukulturen er ikke bare et problem for dem det rammer. Taxiselskapenes manglende vilje til å ta et generaloppgjør med sine sjåfører har bredere samfunnsmessig relevans. At en kvinnefiendtlig æreskultur slår rot i taxibransjen, utfordrer ideen om den nøytrale og upartiske institusjon, og gir dermed et lite bidrag til å undergrave tilliten som limer samfunnet sammen.

Men det finnes selvsagt unntak, også i taxi-Oslo. Etter mye presseomtale av Amal Adens frihetsberøvelse i hovedstaden, fikk hun en telefon. Mannen presenterte seg som drosjesjåfør i Oslo. Han viste forståelse for hennes og andre minoritetsjenters situasjon.

–Bare si fra når du kommer til Oslo, sa fortalte han henne.

–Jeg skal kjøre deg gratis.

Følg meg på www.twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mannen som aldri var

av Aslak Nore  september 27, 2010 - Kommentarer (3)

Arne Treholt var sekstiåtteren som aldri var sekstiåtter. Det er på høy tid at en ny generasjon begir seg i kast med saken hans.

aslaknore@gmail.com

Arne Treholt. Gjennom hele barndommen min var navnet nok til å fremkalle en gufs av storpolitikk og kald krig, som om en iskald russisk tundravind blåste gjennom rommet bare navnet ble nevnt. Jeg husker fremdeles inntrykket bildet av Treholt der han føres sammenlenket på vei til rettsaken gjorde, av et alvor andre bilder fra norsk etterkrigstid så ofte mangler. Sammenliknet med Treholt-saken virker de fleste andre hendelser i vår nyere historie – ”68er-opprøret” eller AKP (m-l) – som sketsjer i et uskyldig skoleteater.

Men alle saker – selv politiske og mediale jordskjelv – glir tilsynelatende bakover og ut av folks bevissthet. Etter hundrevis av forsider, om KGB-kontakter, pengebevis, landssvik og fluktplaner, hadde den brede offentlighet fått nok av saken. Mens hovedpersonen selv rømte landet, ble hans sak ført av en forsamling ”Treholt-venner” i strid med påtalemakt og et lett overbærende kommentatorkorps.

Men med anklagene om fabrikkering av bevis i boken Forfalskningen, har saken igjen eksplodert. Treholt er tilbake som landets mest omtalte mann. Man kan merke det: skråsikkerheten om at han var sovjetisk ”storspion” er erstattet av tvil. Med ett er det overvåkningspolitiets påståtte ulovligheter og ikke hovedpersonens som står i sentrum. At Aftenpostens Harald Stanghelle – en mann med absolutt gehør for holdninger i det offisielle Norge – uttrykker tvil, bør uroe påtalemakten.

Likevel blir også de steile frontene fra den kalde krigen videreført. Derfor tror jeg det er visse sider av saken og dens hovedperson yngre stemmer best kan besvare. Avstand i tid kan i blant være en forutsetning for å se klart. Treholt var et produkt av en ideologisk tid som fremstår fremmed for mennesker oppvokst etter den kalde krigens slutt, samtidig som hans ekstravagante fremtoning har klare likhetstrekk med dagens karrierediplomater.

Hva var Treholts forhold til generasjonen av 1968? Som enkeltsakspolitiker stod han nær de rådende tanker i venstreradikale miljøer på 1960-tallet. Han var kritisk til USA og NATO, motstander av EEC og aktiv i kampen mot den greske militærjuntaen. Det var likevel en avgrunn mellom Treholt og sekstiåtterkulturen, slik for eksempel Dag Solstad har skildret den. Ekte sekstiåttere gikk ikke i grå dress med AP-partiboken på innerlommen.

På mange måter har Treholt mye mer til felles med sekstiåtterne på kontinentet. Opprørsånden i Europa ble så mye voldsommere nettopp fordi kampen var så nært forbundet med de store ideologiene, med aristokratisk kommunistsympati og unnfallenhet overfor fascisme. Hadde han ikke slektet på sindige sosialdemokrater fra Hadeland, kunne man kanskje sett for seg Treholt sammen med en Bernard Kouchner eller Joschka Fischer i gatekamp mot politiet i en europeisk storby rundt 1970.

Hvor befant Treholt seg i august 1968? Mens jevnaldrende norske radikalere skrev sine formålsløse veggaviser på Blindern, var han i Tsjekkoslovakia, så nærme hovedstaden at han kunne høre de sovjetiske flyene.

Spion eller ikke: kanskje er det denne dragningen mot det verdens storpolitiske drama som ble hans bane? At den norske sekstiåtterkulturen verken endte i terrorisme eller fostret noen virkelige toppolitikere bør tilskrives dens puritanske røtter. De var rett og slett for snusfornuftige til å gjennomføre ideologiske bankran eller invadere land på humanitært grunnlag.

Men norsk puritanisme var tilsynelatende Treholt fremmed. Lenge før noen hadde hørt om klassen av stedsløse globale teknokrater, pleide han med største letthet omgang med etterretningsfolk, sosietetskvinner og forretningsmenn på banketter og eksklusive restauranter – like hjemme i New York eller Brussel som i Oslo. Vi kan bare tenke oss mindreverdighetskompleksene overvåkerne fra POT må ha kjent når de kikket ned i Treholts hjem på Oslo Vest. Hvis de da gjorde det.

Dette leder naturligvis over til den siste tidens anklager om forfalskning av bevis og ulovlig overvåkning. Håpet er naturligvis at en ny granskning vil bringe oss nærmere svaret på alvoret i hans ulovlige virksomhet. Forleden bladde jeg i KGB-general Viktor Grutsjkos memorarer, der han blant annet hevder at dommen mot Treholt er basert på ”ren forfalskning” – noe som ”vil med tiden fremgå av KGBs arkiver.”

Kanskje vil fremtidens historikere kunne fastslå om hans virksomhet klassifiserte til spionasje. De vil uansett finne mye som kaster lys over forholdet mellom sovjetiske diplomater og vestlige politikere. Som krigen trengte revisjonistiske historikere – Anthony Beevor revolusjonerte historieskrivingen om Østfronten etter dypdykk i russiske arkiver – trenger den kalde krigen et nytt blikk. Men hovedpersonen forblir uansett gåtefull. The Man Who Never Was er navnet på en klassisk britisk spionkrigsfilm. Kanskje er det også en betegnelse som passer Arne Treholt?

Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Falskmyntnerne fra Fremskrittspartiet

av Aslak Nore  september 5, 2010 - Kommentarer (4)

Det finnes bare en ting som er verre enn naive innvandringstilhengere. Det er naive innvandringsmotstandere.

På et valgmøte i Rørvik rett før lokalvalget i 1987, året som markerte Fremskrittspartiets gjennombrudd i norsk politikk, ble Carl I. Hagen spurt om sin holdning til flyktningpolitikken. ”Jeg vil gjerne svare med å lese noe for dere,” svarte han alvorlig og brettet ut et brev fra “Mohammad Mustafa”:

“Allah er Allah og Muhammad hans profet! De kjemper en forgjeves hr. Hagen! Islam, den eneste sanne tro, vil seire her i Norge også. En dag vil moskeer være like vanlig i Norge som kirker er det i dag og mine barnebarns-barn vil oppleve dette. Jeg vet, og alle muslimer i Norge vet, at en dag skal norges befolkning komme til troen, og at dette landet skal bli muslimsk! Vi føder flere barn enn dere, og adskillige, rett-troende muslimer kommer til Norge hvert år, menn i produktiv alder. En dag skal også det vantro korset i flagget bort!”

Men brevet var forfalsket. Den virkelige Mohammad Mustafa hadde aldri forfattet et slikt brev og betegnet seg selv som “en stille mann som bare vil passe arbeidet sitt, og som er glad i familien.” Carl I. Hagen måtte beklage opplesningen, men understreket at ”en del nordmenn er opptatt av de langsiktige konsekvensene som vår flyktningpolitikk kan ha.
Virkningene bør vi ikke stikke under teppet, men drøfte seriøst,” Noen dager senere gjorde Fremskrittspartiet sitt beste valg noensinne.

Da jeg utgav en bok om det flerkulturelle Norge i fjor, var det flere som lurte på om mine sympatier egentlig lå hos Frp. Hadde jeg ikke satt til orde for norsk patriotisme? Ville jeg ikke stille krav til innvandrere? Var jeg ikke lei av de konspiratoriske bortforklaringene til muslimske talsmenn? Mente jeg ikke at norske medier var forutsigbart venstrevridde?

Alt dette mener jeg fremdeles. Likevel var tanken på å stemme Frp fjern den gang, og fjernere i dag. For hva er egentlig Frps grunnholdning til det flerkulturelle samfunnet? Én tolkning kunne være at partiet ønsker restriktiv asylpolitikk, kombinert med kriminalitetsbekjempelse, økt innvandrersysselsetting og nulltoleranse for religiøs ekstremisme. Det er slik partiets egen minoritetspolitiker Mazyar Keshvari fremstiller Frps politikk på feltet.

Men Fremskrittspartiets moderne historie forteller noe annet – om et parti som ønsker å skru tiden tilbake til et monokulturelt Norge og som ikke sjelden tar i bruk høyreradikale virkemidler for å sette dagsorden i innvandringsdebatten. Saken over er eksempel, i likhet med Øystein Hedstrøms deltakelse på et høyreekstremt møte på Godlia kino i 1995, hendelser vi hører ekko av i den smakløse kronikken til Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde. De skriver: “før man starter en prosess som endrer landet vårt for all fremtid, så burde man være i stand til å redegjøre for hva målet med endringene er, samt fremlegge planer som viser hvordan målet skal nås.” Underforstått er budskapet: det norske folk ble aldri spurt.

Dette er et argument jeg har støtt på mange ganger selv. Og høres det ikke logisk ut? Problemet med tenkemåten er imidlertid de virkelig avgjørende forandringene i et samfunn skjer på en slik måte at de ikke kan stemmes over på forhånd. Det flerkulturelle Norge er én konsekvens av en dyptgående globalisering som begynte omkring 1970 – der varer, finanskapital og mennesker flyter raskere over landegrensene enn noen gang tidligere. Dette endret Norge grunnleggende. Heller ikke dette fikk det norske folk stemme over. Det har aldri Frp klaget på.

Frps holdning til det flerkulturelle må derfor forstås på samme måten som vi forklarer islamistpartienes fremmarsj i den arabiske verden – som en antielitistisk grasrotbevegelse som frykter fremskrittet og søker seg tilbake til fortiden. For islamistene utgjør religionen fundamentet – for Frp har den norske kulturen samme funksjon.

Men fortiden kommer aldri igjen. Dette gjør Andersen og Tybring-Gjeddes kronikk mer naiv enn de naive ”kulturrelativistene” de så forutsigbart forakter. Den vedvarende tilbakeskuende understrømmen i Frps ideologi gjør partiet uegnet til å skape et offensivt nasjonalpatriotisk prosjekt av amerikansk type. I stedet bør partiet bekjempes. Et land der politikere engster seg for at fem prosent ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere kan ”rive landet vårt i filler” er et feigt land, uten selvtillit på egne vegne. Kanskje var det ikke annet å forvente fra et parti som trengte et forfalsket brev for å slå gjennom i norsk politikk.

Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fra Stiklestad til Solstad

av Aslak Nore  juli 26, 2010 - Kommentarer (0)

Krigføringen i Afghanistan og det flerkulturelle samfunnet markerer at Norge befinner seg i en historisk brytningstid. Hvorfor gjenspeiles dette ikke i norsk litteratur?

aslaknore@gmail.com

Som så mange av vikingkongene fikk Olav den Hellige sine formative år utenfor Norge. Snorre Sturlasson beretter at han drog i viking i ung alder, til dagens England og Nederland, Frankrike og Portugal. Mens han lå i havn og ventet på å seile til Norvasund (Gibraltar) og videre til Jorsalaheim (Jerusalem), drømte Olav noe merkelig. En mann talte til ham: «Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge over Norge til evige tider.»

Denne helgen er jeg invitert til å snakke på Stiklestad. Stedet kaster lange skygger bakover i norsk historie, til Vikingtidens ættesamfunn, krigerske ladejarler, Olavs død og helgendyrkelse. Men Stiklestad peker også framover, utover, som en påminnelse om at Vikingtidens Norge var et på mange måter internasjonalt rike av oppdagere, handelsfolk og førmoderne imperialister.

Nettopp derfor tror jeg Stiklestad er et utmerket sted å reflektere over nasjonen Norge – hva den er og i større grad hva vi er i ferd med å bli. For jeg tror Norge står midt opp i en endring som kan vise seg nesten like viktig som kristningen for 1000 år siden. Med det tenker jeg ikke på konspirasjonsteoriene om at islam er i ferd med å ta over Norge.

Det handler om globalisering, som har fått finanskapital, populærkultur, arbeidskraft eller for den saks skyld terrorister til å krysse nasjonale grenser i stadig raskere tempo siden 1970. Tenk deg for eksempel at to samfunnsinteresserte nordmenn anno 1960 fikk lov å se femti år inn i framtiden. De ville sett at regjeringen argumenter for at forsvaret av norsk territorium begynner i fjellmassivene i Afghanistan. De ville sett at nesten tretti prosent av hovedstadens innbyggere har opphav i andre land. De ville gnidd seg i øyene og ikke trodd det de så.

Snorres beretning om Olav den Hellige minner oss på at ikke alt er så nytt som vi kanskje tror. La oss likevel si at disse to konsekvensene av globaliseringen – en mer internasjonalisert stat og et flerkulturelt samfunn – utgjør to av de mest markante utviklingstrekk i dagens Norge. Om så er tilfellet skulle man tro at norsk litteratur flommet over av skildringer av slag i afghanske ørkenlandskaper, eller de kompliserte kulturmøtene i en flerkulturell by. Ikke for ingenting handler britisk litteratur fra begynnelsen av 1900-tallet svært ofte om imperiet eller første verdenskrig, akkurat som de store amerikanske romanene svært ofte tar for seg kulturmøter i et etnisk- og rasedelt USA. Men ingen kan hevde at slike temaer er viktige i norsk litteratur.

Jeg kan se to grunner til at det er slik. Det første handler naturligvis om forfatterne selv. Med Prousts utsagn om at den virkelige oppdagelsesreisen ikke handler om å søke nye landskap, men se verden med nye øyne, har norske forfattere fra Vesaas til Knausgård søkt mot den indre bevissthet og bort fra ytre reisen. På sitt beste skaper det vakker og bevissthetsutvidende prosa som forteller noe om oss selv og våre liv. For all del: litteraturens gave er at den kan handle om alt. Men alt for ofte er det en unnskyldning for å ikke våge eller makte å gå inn i strømningene som former vår tid.

Men når det skjer, blir det ofte på en måte Terje Tvedt presist har analysert hos Dag Solstad, der den maoistiske hovedperson ligger på divanen og drømmer om revolusjonen i Kina, til tross for han ikke kan noe om landet eller interesserer seg for dets historie eller kultur. Det samme er tilfellet når Solstad i den «politiske» romanen Armand V (2006) portretterer den amerikanske ambassadøren med grisehode. Han målbærer norske forfatteres klisjéfylte avmektighet i møte med en verden de fleste av dem verken kjenner eller forstår. 

En av få som rettet en slik fundert og velformulert kritikk mot Solstad var utenriksminister Jonas Gahr Støre. Hadde noe tilsvarende skjedd i et annet land,

ville den opplyste leser straks mistenkt at anmeldelsen var skrevet av en rådgiver. Men for alle som kjente Støres rådgiverkorps var én ting åpenbart: En slik tekst var det kun ham selv som var i stand til å skrive. Norske tjenestemenn og diplomater, kan man mistenke, mangler rett og slett britenes dannelse og åndfullhet. Til nå har vi til gode å lese presise beskrivelser av fredsnasjonen Norges beskrebelser nedtegnet, til tross for de tusentalls nordmenn involvert i gesjeften.

Resultatet er uansett at fortellingene om Norge, formidlet i litteratur men også filmer, ikke er på høyde med virkeligheten selv. Derfor tror jeg vi skal bruke minnet om Olav den Hellige til å reflektere over den indre forbindelse mellom slaget på Stiklestad og slagene våre soldater utkjemper i Afghanistan. De er begge slag om hva Norge var, eller skal være.

Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00