Fotballrasismen som forsvant

 

I 1988 møttes Vålerenga og Kongsvinger til toppseriekamp på Bislett stadion i Oslo. Den lovende 20-åringen Caleb Francis skulle få sin debut fra start i norsk toppfotball. Francis var født på Mauritius, og oppvokst på Lillehammer. Nå ventet ilddåpen foran Apeberget på Store Stå. 

Francis merket at noe var galt under oppvarmingen og da navnet hans ble ropt opp over høytaleren. Stemningen var fiendtlig, tilropene var stygge. Det ble verre. Etter sidebyttet spilte Francis på siden mot Store Stå. Francis ble pepet ut hver gang han hadde ballen. Supporterne ropte ”sotrør”, ”pakkis” og ”svarting” etter ham. Da en knust unggutt gikk mot innbytterbenken, regnet frukt og bananer over ham. Det er vel ikke helt vanlig å ha med seg fruktposer på fotballkamp, så det virket som dette var forberedt – at det ikke var noen impulshandling, uttalte Francis da han mange år senere ble intervjuet om hendelsen.

Hva er det første som slår deg når du hører om dette? Åpenbart hvor forkastelig det er. Men hva ellers tenker du? Hvor hinsides fjernt dette er fra dagens virkelighet. Dette var Norge for tjue år siden. Hvorfor forsvant rasismen fra norske fotballtribuner?

Antonio Delgado – en teknisk sjømann fra Kapp Verde – ble den første mørkhudete spilleren i norsk toppfotball. Etter å ha mønstret av i Grenland på midten av 1960-tallet, tok Delgado raskt turen til Drammen. Der ble han invitert på trening med Strømsgodsets kommende mesterlag. Få uker senere debuterte han på a-laget. I løpet av to år ble det ikke mer enn fire-fem kamper på Antonio Delgado. Han rakk likevel å score et mål. VG døpte ham ”Strømsgodsets Eusebio”.

 

Et tiår senere dukket en annen mørkhudet spiller opp langs Drammensvassdraget – Mjøndalens Saihou Sarr. Mens Delgado bare hadde vært et ”eksotisk” innslag i en tid da det nesten ikke fantes svarte i Norge, falt ”Mjøndalens svarte perle” sitt inntog på norske fotballbaner sammen med svarte spilleres gjennombrudd i europeisk toppfotball. Det skjedde først i de tidligere kolonimaktene. I Frankrike dominerte den elegante Mali-fødte midtbanespilleren Jean Tigana og midtstopperen Marius Tresor. I England ble Viv Anderson og Laurie Cunningham de første svarte til å representere ”Three Lions”. Dette skjedde ikke uten rasisme. Også for Sarrs del ble det mange negative opplevelser. Rasisme i Stavanger førte til politianmeldelse.

Med unntak av Caleb Francis fantes det i 1990 likevel nesten ingen nordmenn med minoritetsbakgrunn i norsk toppfotball. Dette var i sterk endring, noe folk som fulgte aldersbestemt fotball i Oslo ikke kunne unngå å se. I årsklassen over oss på Lyn herjet en ung norskmarokkaner ved navn Hassan El Fakiri. Han ble senere landslagsspiller og profesjonell i fransk fotball. Da jeg meldte overgang til Skeid ble det enda tydeligere. Her var Freddy Dos Santos, Christer George, Pa-Modou Kah og Daniel Braaten. På motstanderens banehalvdel stod en lang hengslete spiss fra Lørenskog. Selv om han ikke var den aller beste den gang, skulle John Alieu Carew bli en av Norges største fotballspillere gjennom alle tider. Sommeren 1997 så jeg en 17 år gammel Carew latterliggjøre Sogndals midtstoppere foran et ekstatisk Store Stå på Bislett. Noe var skjedd.

Hadde noen spådd at det rasistinfiserte Apeberget på Bislett i 1988 et tiår senere skulle bli symbolet på Vålerengas antirasistiske profil, ville få trodd deg. Men det var akkurat det som skjedde. Hvorfor? Mye skyldtes aktivt organisasjonsarbeid. Midt på 1990-tallet drev eks-maoisten Anders Krystad gjennom en antirasistisk paragraf i VIF-klanen.

Men den viktigste grunnen var mye enklere: tross noen beklagelige enkelthendelser forsvant rasismen i norsk fotball fordi spillere med annen hudfarge, navn og religion ble en del av norske toppklubber. Ingenting viser dette bedre enn nettopp Vålerenga. I dag heter klubbens unge stjerner Amin, Harmeet, Dawda, Moa, Mos og Mohammed. Fordi de er oppvokst i Oslo, er de blitt Klanens aller mest populære spillere. Lærdommen er: noen fotballstjerner løser ikke alle integreringsutfordringene. Men den beste måten å bekjempe rasisme, handler om kontakt. La det være et håp for det nye Norge.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00