Den akademiske hersketeknikken

Torkel Brekke er et symptom på en hersketeknikk som forveksler akademiske titler med sannhet.

I anledning min bok Ekstremistan deltok jeg nylig på et debattmøte i regi av tenketanken Civita. I panelet satt også religionshistoriker Torkel Brekke og Grete Brochmann, professor i sosiologi. Foran en smekkfull sak, begynte Brekke sitt innlegg med å anklage boka for “uetterrettelighet” — som i akademisk sjargong er en sterk påstand.

Debatten er det foreløpig siste møtet med akademikere i forbindelse med bokutgivelsen. Ekstremistan er en journalistisk og erindringsbasert bok som blander historiene med en lang rekke forskningsundersøkelser hentet fra sosiologi, psykologi og økonomi. En slik popsosiologisk metode – inspirert av amerikanske sakprosaforfattere som Malcolm Gladwell og Nassim Taleb – har sine problematiske sider.

Det vet selvsagt jeg og andre som arbeider innen sjangeren. Men er så forskernes egne intervensjoner i samfunnsdebatten preget av den etterrettelighet de etterlyser hos sine ikke-akademiske motparter? Møtet med Torkel Brekke og andre forskere den siste tiden gir et interessant bilde av akademikeres tre hersketeknikker, som alle er særlig framtredende i integreringsdebatten.

1. Benektelse – «er nå egentlig innvandrere mer kriminelle?» Ikke sjelden kommer alarmistiske beskrivelser av kriminalitet, velferdsavhengighet og æresvold blant innvandrere. Dette ble tydelig vist i rapporten som påviste at alle overfallsvoldtekter i Oslo de siste årene hadde ikke-vestlige gjerningsmenn. Men denne informasjonen, som burde fungere som utgangspunkt for en større handlingsplan, kom ikke fra akademia. Den kom fra politiet. Fra akademisk hold har spørsmålet om innvandrere og voldskriminalitet blitt møtt med taushet og bortforklaringer. På paternalistisk vis er man redde for at ubeleilige sannheter skal utløse «krefter» i folkedypet.

Stipendiat Sveinung Sandberg gir et eksempel på tenkemåten i kronikken «Islam krever lovlydighet», der det atter en gang skal problematiseres om innvandrere er mer kriminelle enn etniske nordmenn. Etter en kort «De kriminelle muslimene» er likevel blitt en gjenganger i nettavisenes debattfelt. De lurer også i kulissene i Aslak Nores løse formuleringer om Ekstremistan».

Her bør vi stoppe opp. Det er riktig at viser at visse grupper innvandrerungdom er grovt overrepresentert innen visse typer voldskriminalitet, og at disse gruppene (somaliere, irakere, marokkanere) hovedsakelig har muslimsk bakgrunn. Sandbergs poeng er at islam i seg selv ikke forklarer gruppens overrepresentasjon på kriminalitetsstatistikken. Men dette poenget er åpenbart. I stedet bruker jeg den amerikanske psykologen Richard Nisbett, som viser at en distinkt æreskultur blir særlig utbredt i fjell- og ørkenområder preget av ressursknapphet og fravær av statsmakt, islam eller ikke. I boka The Culture of Honor påviser Nisbett at æreskodeksen blir kroppsliggjort.

Sandbergs artikkel inneholder ikke et eneste tall, men desto mer middelmådig psykologiserende sakprosa inspirert av Willy Pedersens flanerier («Ali var preget av anger og skam»). Det virker også underlig å bli angrepet for «løse formuleringer» av en forsker som ikke har bedre belegg for sine angrep enn å påstå at argumentene «lurer i kulissene».

2. Mistenkeliggjøring – «avsender er uetterrettelig». Dersom lekmenns påstander ikke lenger lar seg benekte, må man ty til andre metoder. Torkel Brekkes påstander om min «uetterrettelighet» er her typisk. Hva slags dekning hadde så Brekke for sin grove anklage? At jeg hadde nevnt den tyske demografen Gunnar Heinsohn, som har skrevet mye om sammenhengen ungdomsbølger og konfliktfare. Brekke hadde nemlig snakket med to ledende demografer i Norge. Den ene hadde ikke hørt om Heinsohn, mens den andre avfeide hans teorier.

Men at Heinsohn er kontroversiell er noe jeg selvsagt tok høyde for i boka. Og gjør det uansett presentasjonen «uetterrettelig»? Det er et ord som bør forbeholdes juks og feil, men dem fant Brekke ingen av. Han henviste vagt til at jeg burde referert til annen forskning på feltet, en underlig anklage når rammehistorien i kapitlet er et besøk på SSB.

I et intervju med nettidsskriftet Minerva fulgte Brekke opp. Nå gjaldt det den amerikanske samfunnsforskeren Robert Putnam, som har vist at tilliten mellom mennesker går ned i flerkulturelle samfunn. Å påpeke dette uten å vektlegge Putnams øvrige poenger – at han er grunnleggende positiv til flerkultur – var «misbruk» av forskningen hans. Jeg er betinget enig. Derfor bruker jeg flere sider av intervjuet med Putnam til å la ham snakke om sitt positive syn på det flerkulturelle samfunn.

Spørsmålet er derfor om det ikke er Torkel Brekke selv som er uetterrettelig. I den grad han har lest boka, har han gjengitt dens meningsinnhold på en grunnleggende gal måte. Kanskje skyldes det inkompetanse, kanskje bevisst feilinformasjon, uansett skjult bak et akademisk ferniss. Han er ikke alene blant akademikere om denne strategien. I debatten rundt det usette tv-programmet Hjernevask, ble det raskt ble en vedtatt sannhet at seriøse akademikere var ofre for useriøse programskapere. Kanskje vil tiden vise det motsatte?

3.Opportunisme – «dette har vi sagt lenge». I blant blir datamaterialet så entydig, og det politiske klimaet så endret, at forskernes to første hersketeknikker ikke lenger fungerer. Norge i 2009 er et eksempel. Enkelte forskere finner det derfor opportunt å foreta en diskré snuoperasjon. For ikke mange månedene siden gjorde jeg et bakgrunnsintervju med professor Grete Brochmann, leder av et nytt utvalg som ser på innvandring og oppslutning om velferdsstaten. På spørsmål om skandinavisk faglitteratur på feltet, beklaget Brochmann at det var gjort lite. I boka vier jeg et kapittel til temaet.

Men på Civitas møte var tonen en annen. Fire måneder etter at Brochmann hadde oppfordret meg til å gå opp upløyd mark, resirkulerte jeg plutselig innsikter norske forskere hadde framsagt i en årrekke. Men dette er usant, og det vet Brochmann. Moralisme og vanetenkning har hindret innvandringsforskere å skrive om mange av bokas viktigste problemstillinger – forholdet mellom etnisk sammensetning og konflikt, eller forholdet mellom «citizens» og «gangsters» i en flerkulturell by.

Inntil nylig har norske samfunnsforskere hatt fordelen av at deres kritikere er svake og marginaliserte. Den tiden er forbi. Ekstremistan bringer samfunnsfaglige innsikter ut til et publikum som er mange ganger større enn det forskerne har, til ungdom, til idrettsledere, til vanlige opplyste samfunnsborgere. Det burde glede forskerne. Men det skremmer dem. I norske akademikeres øyne er magefølelse fremdeles synonymt med irrasjonell fremmedfrykt. Men er det noe amerikanske forskningsgjennombrudd innen behavioral economics, moralpsykologi og evolusjonslære har lært oss, så er det at det er et sammenfall mellom cutting edge-forskning og folkelig sunn fornuft. Det burde skape grobunn for optimisme og forskningsformidling, også for norske samfunnsforskere. Men da må den akademiske hersketeknikken opphøre.

Kronikk publisert i Dagbladet 14/10

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

2 kommentarer

  1. Hvis den akademiske kritikken av boken er forfeilet fordi Esktremistan ikke er en akademisk bok, så kan man jo heller ikke sette opp akademiske motargumenter? 

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Alfa - oktober 16, 2009 at 1:19 pm
  2. Så befriende deilig å få oppleve en skikkelig forfatter! Aslak Nore gjør det langt flere forfattere skulle gjøre, nemlig å stille spørsmål ved det etablerte- mange og vanskelige spørsmål!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Else Berit Kristiansen - oktober 20, 2009 at 12:55 pm

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00