Født 4. juli

I dag feirer vi den amerikanske revolusjonen. For vi er alle født 4. juli.

aslaknore@gmail.com

De to første stedene jeg feiret 4. juli var i Bosnia og Guatemala. Mens bosnierne hadde en amerikansk militærintervensjon å takke for sin fred og frihet, bar guatemaltekerne minnet om hvordan et CIA-initiert kupp veltet president Jacobo Arbentz´ lovlig valgte regjering i 1954 – en hendelse så graverende at president Clinton offisielt beklaget den mer enn førti år etter.

Siden feiret jeg i mange år den amerikanske nasjonaldagen der den bør markeres – i USA. Sist uke var ringen sluttet. Da befant jeg meg i den amerikanske ambassadørens hage på Oslos beste vestkant, der uavhengighetsdagen ble markert på forskudd med burgere og Sam Adams-øl.

Det fikk meg til å reflektere over hva den amerikanske revolusjonen er, og hvorfor det gjør krav på vår oppmerksomhet. For den amerikanske revolusjonen er både lik og grunnleggende ulik andres lands: Lik i sin rastløse dristighet – vesensforskjellig i sin tålmodige klokskap. USA er av natur et revolusjonært land, men også det eneste stedet der revolusjonen ikke endte i tyranni, men skapte det mest løfterike statseksperiment i menneskehetens historie.

En av de første tekstene jeg leste da jeg kom til USA som student, var Hannah Arendts betraktninger om revolusjon. Arendt tegnet opp et skille jeg som gammel radikaler aldri glemte – mellom frigjøring og frihet. Den franske revolusjon degenerte til et jakobinsk skrekkvelde. Kommunistiske revolusjoner innebar frigjøring, men endte i Gulag og kulturrevolusjonen.

Forklaringen, slik jeg forstod det av andre tekster skrevet av den eksepsjonelle generasjonen politiske tenkere i USA rundt 1776, handlet primært om innsikt i menneskenaturen, intet mindre. I Federalist Papers hadde James Madison tatt til ordet for et maktfordelingsprinsipp: «Ambition must be made to counteract ambition (…) But what is government itself, but the greatest of all reflections on human nature? If men were angels, no government would be necessary.»

I blant på universitetet mitt kom den britiskfødte gjesteprofessoren Christopher Hitchens innom med andre lesetips. Vi leste om individualisme og privat eiendomsrett, oppgjøret med Europas bakstreverske og degenererte monarki – en kamp som ikke er over. Fra Jefferson lærte vi at religion må komme nedenfra, fra folket og lokalsamfunnet, for å unngå skjebnen som har blitt de tomme vesteuropeiske statskirkene til del.

Poenget med lærdommene fra 1776 var nettopp at revolusjonen ikke var utopisk, men at de la grunnlaget for en kultur og et politisk system som desentraliserte makten og skapte sterke individer. Det er ikke tilfeldig at religiøse bevegelser historisk har spilt en nøkkelrolle i utformingen av progressiv politikk i USA. Amerikanerne har skapt et sivilt samfunn der frivillighet erstatter mange av oppgavene som tilfaller staten i Norge.

Og aller viktigst: USA er en nasjon med grunnleggende oppslutning rundt den amerikanske idéen. Gitt landets voldsomme størrelse, innbyggertall og regionale forskjeller, er dette unikt. Mye takket religionsfriheten og enspråksidealet finnes det ingen regional utbrytertrang, selv om alarmister lenge har hevdet at hispanics truer denne konsensusen. Frykten har vist seg ubegrunnet. Andregenerasjons mexicanere går over til engelsk og er overrepresentert i de væpnede styrker. Og selv i økonomiske motgangstider, med arbeidsløshet og armod, bevarer amerikanerne optimismen. 71% av innbyggerne er «svært stolte» av å være amerikanere, mot 21% av tyskerne.

Hvordan kan den amerikanske revolusjonen inspirere og advare oss europeere? Den er en advarsel til venstresidens ukritiske utopier, men også den reaksjonære høyrefløyens frykt for samfunnsendring, mangfold og nye impulser. USA er fortellingen om hvordan et nasjonalt fellesskap omfattet stadig flere, uavhengig av rase, etnisitet og religion. USA er fortellingen om hvordan ulike mennesker tenker mer dynamisk og bedre enn folk som påberoper seg et tusenårig nasjonalt blodsbånd. USA er en idé, en revolusjonær idé, den vakreste jeg kan tenke meg.

Og til deg som synes denne artikkelen er for lite nyansert, at jeg burde skrevet mer om statsgjeld, inntektsforskjeller, nyimperialisme og et dårlig helsevesen, kan jeg bare si: Ikke idag. Den amerikanske revolusjonen er ikke designet for å løse problemene, slik den sovjetiske var, men tilby et politisk-kulturelt rammeverk der selvstendige mennesker kunne realisere egen frihet og lykke innenfor et nasjonalt fellesskap. E pluribus Unum – enhet i mangfoldet, er amerikanernes motto. Det er et motto jeg deler.

Publisert i VG søndag 4. juli

Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

3 kommentarer

  1. [...] This post was mentioned on Twitter by André Rakvåg, Maud Helene. Maud Helene said: klapper i hendene av denne artikkelen http://aslak.vgb.no/2010/07/04/f%c3%b8dt-4-juli/ skrevet av @aslaknore [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  2. Excellent & remarkable post! I have been visiting various blogs for my Coursework help . I have found your blog to be quite useful. Keep updating your blog with valuable information… Regards

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Coursework help - september 24, 2010 at 12:29 pm
  3. De amerikanske revolusjonære idealene er døde og har vært det lenge. De amerikanske konstitusjonelle rettighetene har vært voldtatt igjen og igjen og igjen og de betyr idag ingen verdens ting. USA er idag en korrupt bananrepublikk i den tredje verden og verdens fremste eksportør av terror. Jeg vet det og alle andre vet det. Og nå kommer du og skal innbille oss at du ikke vet det?

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Ingar Holst - november 8, 2010 at 1:07 pm

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00