Fra Stiklestad til Solstad

Krigføringen i Afghanistan og det flerkulturelle samfunnet markerer at Norge befinner seg i en historisk brytningstid. Hvorfor gjenspeiles dette ikke i norsk litteratur?

aslaknore@gmail.com

Som så mange av vikingkongene fikk Olav den Hellige sine formative år utenfor Norge. Snorre Sturlasson beretter at han drog i viking i ung alder, til dagens England og Nederland, Frankrike og Portugal. Mens han lå i havn og ventet på å seile til Norvasund (Gibraltar) og videre til Jorsalaheim (Jerusalem), drømte Olav noe merkelig. En mann talte til ham: «Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge over Norge til evige tider.»

Denne helgen er jeg invitert til å snakke på Stiklestad. Stedet kaster lange skygger bakover i norsk historie, til Vikingtidens ættesamfunn, krigerske ladejarler, Olavs død og helgendyrkelse. Men Stiklestad peker også framover, utover, som en påminnelse om at Vikingtidens Norge var et på mange måter internasjonalt rike av oppdagere, handelsfolk og førmoderne imperialister.

Nettopp derfor tror jeg Stiklestad er et utmerket sted å reflektere over nasjonen Norge – hva den er og i større grad hva vi er i ferd med å bli. For jeg tror Norge står midt opp i en endring som kan vise seg nesten like viktig som kristningen for 1000 år siden. Med det tenker jeg ikke på konspirasjonsteoriene om at islam er i ferd med å ta over Norge.

Det handler om globalisering, som har fått finanskapital, populærkultur, arbeidskraft eller for den saks skyld terrorister til å krysse nasjonale grenser i stadig raskere tempo siden 1970. Tenk deg for eksempel at to samfunnsinteresserte nordmenn anno 1960 fikk lov å se femti år inn i framtiden. De ville sett at regjeringen argumenter for at forsvaret av norsk territorium begynner i fjellmassivene i Afghanistan. De ville sett at nesten tretti prosent av hovedstadens innbyggere har opphav i andre land. De ville gnidd seg i øyene og ikke trodd det de så.

Snorres beretning om Olav den Hellige minner oss på at ikke alt er så nytt som vi kanskje tror. La oss likevel si at disse to konsekvensene av globaliseringen – en mer internasjonalisert stat og et flerkulturelt samfunn – utgjør to av de mest markante utviklingstrekk i dagens Norge. Om så er tilfellet skulle man tro at norsk litteratur flommet over av skildringer av slag i afghanske ørkenlandskaper, eller de kompliserte kulturmøtene i en flerkulturell by. Ikke for ingenting handler britisk litteratur fra begynnelsen av 1900-tallet svært ofte om imperiet eller første verdenskrig, akkurat som de store amerikanske romanene svært ofte tar for seg kulturmøter i et etnisk- og rasedelt USA. Men ingen kan hevde at slike temaer er viktige i norsk litteratur.

Jeg kan se to grunner til at det er slik. Det første handler naturligvis om forfatterne selv. Med Prousts utsagn om at den virkelige oppdagelsesreisen ikke handler om å søke nye landskap, men se verden med nye øyne, har norske forfattere fra Vesaas til Knausgård søkt mot den indre bevissthet og bort fra ytre reisen. På sitt beste skaper det vakker og bevissthetsutvidende prosa som forteller noe om oss selv og våre liv. For all del: litteraturens gave er at den kan handle om alt. Men alt for ofte er det en unnskyldning for å ikke våge eller makte å gå inn i strømningene som former vår tid.

Men når det skjer, blir det ofte på en måte Terje Tvedt presist har analysert hos Dag Solstad, der den maoistiske hovedperson ligger på divanen og drømmer om revolusjonen i Kina, til tross for han ikke kan noe om landet eller interesserer seg for dets historie eller kultur. Det samme er tilfellet når Solstad i den «politiske» romanen Armand V (2006) portretterer den amerikanske ambassadøren med grisehode. Han målbærer norske forfatteres klisjéfylte avmektighet i møte med en verden de fleste av dem verken kjenner eller forstår. 

En av få som rettet en slik fundert og velformulert kritikk mot Solstad var utenriksminister Jonas Gahr Støre. Hadde noe tilsvarende skjedd i et annet land,

ville den opplyste leser straks mistenkt at anmeldelsen var skrevet av en rådgiver. Men for alle som kjente Støres rådgiverkorps var én ting åpenbart: En slik tekst var det kun ham selv som var i stand til å skrive. Norske tjenestemenn og diplomater, kan man mistenke, mangler rett og slett britenes dannelse og åndfullhet. Til nå har vi til gode å lese presise beskrivelser av fredsnasjonen Norges beskrebelser nedtegnet, til tross for de tusentalls nordmenn involvert i gesjeften.

Resultatet er uansett at fortellingene om Norge, formidlet i litteratur men også filmer, ikke er på høyde med virkeligheten selv. Derfor tror jeg vi skal bruke minnet om Olav den Hellige til å reflektere over den indre forbindelse mellom slaget på Stiklestad og slagene våre soldater utkjemper i Afghanistan. De er begge slag om hva Norge var, eller skal være.

Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00