Dag Solstads plass

Denne helgen fyller Norges viktigste forfatter 70 år og får egen plass i hjembyen. Plassen i norsk litteraturhistorie er ikke sikker.

aslaknore@gmail.com

Å få et sted oppkalt etter seg mens man er i live er alltid et tvetydig kompliment, fordi det er uløselig knyttet til døden. Denne helgen innvies Dag Solstads Plass i Sandefjord. Hjembyens plutselige omfavnelse er ikke mindre paradoksal i hans tilfelle. Fram til forsoningen med hjemplassen i romanen 16.07.41 (ja, forfatterens fødselsdato) har Sandefjord blitt behandlet med taushet – han har gjort et nummer av å sjelden skrive om oppvekst – og ringeakt. I følge antiamerikaneren Solstad feirer innbyggerne der nasjonaldag 4. juli. Byens sentrum kunne egne seg godt som sted for ny hovedplass.

Om Solstad har vært kontroversiell på hjemstedet, innehar han en unik posisjon i norsk litteratur. Hans forfatterskap er gjenstand for en omfattende analyser, han har vunnet alle de store litterære prisene i Norge og mottar fra i år Statens æreslønn. ”Dag Solstad er Norges største prosaforfatter,” fastslo kritiker Trond Haugen i 2006, og stilte spørsmålet ”i dette Ibsen-året om han ikke er den største gjennom tidene uansett sjanger.”

Det finnes få forfattere jeg har lest med større glede enn Dag Solstad. Hans utsøkte språk er stakkato og drivende, poetisk og virkelighetsnært. Midt inne i hans innfløkte tankerekker åpenbarer en lang rekke minneverdige setninger seg, som min personlige favoritt: ”I det samme jeg uttalte ordet Askim blei mitt ekteskap oppløst”.

Humoren i forfatterskapet, som først finner sitt uttrykk i Gymnaslærer Pedersen… (1982), knyttes ofte til den ytre utleveringen av sekstiåttergenerasjonen og oppgjøret med fortiden i AKP. Men bak den ytre koloritten må enhver humorist også være en menneskekjenner. I feiringen som språklig modernist og generasjonskronikør tror jeg Solstad har fått for lite ros for sitt drama. De etter min mening aller beste bøkene hans – Gymnaslærer Pedersen…Ellevte roman, bok atten og Genanse og verdighet – er også fortettede mellommenneskelige dramaer om kjærlighet, svik, forhold mellom far og sønn.

Det er både moro og usigelig sårt når borgerskapskommunisten Nina Skåtøy (en dårligere forfatter ville naturligvis kalt henne noe a la Dorothea Constanse von Løvenskiold) forsøker å selge Klassekampen til arbeiderklassesyerskene på Brynje Trikotasjefabrikk; når Elias Ruklas stedatter begynner å skrive navnet sitt Camilla Cornelius etter sin amerikaniserte far eller når realfagsstudentene i Armand V. prøver å kurtisere studiner på Studenterhytta.

Men ingen steder er Solstads tragikomiske mesterskap mer fullendt enn Ellevte roman… – i forholdet mellom kemner Bjørn Hansen på Kongsberg og hans hjemkomne sønn Peter, som flytter tilbake til faren for å studere optikk. Han lar seg raskt irritere over sønnens Ferrari-plakat og høye, tilgjorte stemme. Ikke bare går det opp for Hansen at sønnen er venneløs, han sympatiserer med dem som forakter sønnen. Så mørkt, så gjennomtrengende ondskapsfullt. Hadde Solstad vært ung i dag, ville han skrevet sketsjer for Harald Eia.

For bak ”tilbaketrekkingen” fra sin ”forflatete” samtid har Solstad alltid vært en hipster og en mobber. Og kanskje er nettopp denne styrken – Solstads tragikomiske intuisjon for tidsånden – dømt til å bli hans bane på lang sikt. På samme måte som 50-tallskomikk eller mellomkrigslitteratur sjelden appellerer til meg, er jeg ikke sikker på om framtidens boklesere kommer til å interessere seg for Solstad.

Et varsku i så måte er hans manglende gjennomslag i utlandet, der han oppfattes å være ”for norsk”. Solstad nygamle språklige eleganse skinner ikke utenfor Norge; han mangler den imaginære skaperkraften og enkle fellesmenneskelige gjenkjennelsen som kjennetegner forfattere av virkelig verdensformat, en Philip Roth, en José Saramago, en Gárcia Márquez.

En av grunnene til at jeg likte Solstads bøker så godt da jeg var yngre, var at han nådeløst utleverte den kraftfulle sekstiåtterkulturen mine foreldre og deres venner tilhørte. Her var hutrende demonstrasjonstog, flammende politiske debatter og selskaper i Husebygrenda. Når 70-tallets kulturradikalere mister definisjonsmakten forvitrer Solstads relevans. Det er morsommere å latterliggjøre innflytelsesrike mennesker enn pensjonister – og det er lenge siden ”norskstudenten Helge Rønning” (som det het i Roman 1987) var en ledende aktør i kulturdebatten.

Da jeg studerte på Blindern, var man sjanseløs i enhver dannet diskusjon uten å kjenne sin Solstad. I dag er det ikke lenger sekstiåtternes barn som studerer. De bryr seg mindre om ham, i likhet med stadig flere. Hans siste roman, hva het vel den? Da Litteraturhuset i Oslo feiret ham i juni stod flere benkerader tomme. Det kunne vært Solstads egen beretning om kulturens forfall. Men jeg tror det handler om at den merkverdige tid jubilantens forfatterskap oppstod i, er ugjenkallelig forbi.

Følg meg på www.twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

11 kommentarer

  1. Jeg vet ikke.

    takk
    zohre

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Zohre - juli 17, 2011 at 5:42 pm
  2. ”I det samme jeg uttalte ordet Askim blei mitt ekteskap oppløst”.

    Hvilken Solstad-bok er dette hentet fra? Sikkert krigstrilogien hans, men hvilket bind?

    Og du Aslak, du tenker som vanlig altfor amerikansk.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    H.H. - juli 17, 2011 at 9:37 pm
  3. Dag Solstad har sin egen plass, nemlig 25. september plassen.
    Dette er Wiels plass i Halden. Han har skapt sin egen plass gjennom sin viktigste roman.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    kai - juli 17, 2011 at 10:17 pm
  4. Synes det er stusslig med forfattere som sympatiserer med politistatmetoder mot kolleger, enten det er Hamsuns angrep på KZ-fangen Ossietzky eller Solstads på Solsjenitzyn.
    http://ivarbakke.blogspot.com/2011/02/ytringsfridom-og-det-heilage-den.html?utm_source=BP_recent

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Ivar Bakke (@alHvaskjera) - juli 17, 2011 at 11:22 pm
  5. Det er patetisk med all hyllesten av den middelmådige forfatteren Solstad. Hva har han skrevet som er verdt å juble for, egentlig?

    Mest av alt har han markert som som moralsk og politisk tilbakestående, ved sin støtte til kommunistiske tyranner og despoter. At han i dag presterer å si at han “ikke angrer på dette”, forteller bare hvillket bittelite menneske vi har med å gjøre. Det er bare trist.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Iver K - juli 18, 2011 at 1:17 am
  6. “25. september-plassen” Solstads viktigste roman? Det må du nesten forsvare, Kai.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    H.H. - juli 18, 2011 at 8:38 am
  7. Du skal jo for enhver pris være reaksjoner overfor foreldregenerasjonen uansett.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Rasstapp - juli 18, 2011 at 9:10 am
  8. ”I det samme jeg uttalte ordet Askim blei mitt ekteskap oppløst”.

    Setningen er fra Roman 1987, altså ikke krigstrilogien.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    JF - juli 18, 2011 at 9:37 am
  9. Det er i bitte små glimt at Solstad underholder – i fotballbøkene med Michelet. Trist med en forfatter som knapt kan skrive navnet sitt, og som trodde at Pol Pot var en kopp te fra Kâmpuchea! Godt han er 70, kanskje han skal pensjoneres? Gi meg heller Jo Nesbø. Han kan skrive!!!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Anastasia - juli 18, 2011 at 11:16 am
  10. Det som sier alt om Dag Solstad er at han bor på Skillebekk, Norges mest monokulturelle område, mens han ikke er nådig med å slenge rundt med rasisme-begrepet om den som ikke ønsker flerkultur.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    sdf - juli 18, 2011 at 11:30 am
  11. AKPerne demonstrerte så dårlig dømmekraft at det er vanskelig å forstå at de skulle kunne si eller skrive noe av interesse senere i livet.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Joralf - juli 18, 2011 at 4:34 pm

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00