Den røde stjerne

Magnus Marsdal er venstresidas nye stemme. Men hans langsiktige plan er å overta makten i LO.

aslaknore@gmail.com

Fra tiden jeg jobbet som journalist i avisa Klassekampen, husker jeg de endeløse diskusjonene om venstresidas sjel. Hvorfor hadde ytre venstre så liten oppslutning, spurte man selvkritisk, når folk flest støttet velferdsstaten, var kritisk til USA-dominert utenrikspolitikk og foraktet eliten? Hvorfor ble venstresida sett på med slik mistenksomhet i folket den skulle tjene? Og skulle man boikotte Aschehougs hagefest?

Det naturlige midtpunktet i slike strategidiskusjoner var en karismatisk og intelligent trønder ved navn Magnus Engen Marsdal. Mens de fleste radikalerne var puritanere, som med ektefølt harme raste mot vår kjendis-, sex- og overflatefikserte samtid, var Marsdal en annen type. Over tid utviklet han et bredt taktisk reportoar for å rettferdiggjøre at han ikke lenger skrev nynorsk, at han pleiet omgang med kjendiser, forførte borgerskapspiker på Vestkanten og deltok på hagefesten. «Det er viktig at vi på venstresida ikke isolerer oss,» sa han ofte. Ikke noe dumt argument om du er kommunist og vil leve det gode liv.

De siste årene har Marsdal vært hjernen bak Manifest, et forlag og tenketank på ytre venstre i norsk politikk. På forlaget skrev Marsdal selv den mye omtalte boken Frp-koden i 2007, der Fremskrittspartiets framgang forklares med Arbeiderpartiets svik mot arbeiderklassen.

Lenge tenkte kretsen rundt Manifest å starte et nytt revolusjonært politisk parti, et sisyfos-prosjekt som ble oppgitt. Hva stod da igjen? Marsdal var altfor ambisiøs og forfengelig til å kaste bort tiden sin i Rødt. En overgang til Arbeiderpartiet ville være et for stort svik. Igjen stod fagbevegelsen, og den mektige Fagforbundet-lederen Jan Davidsen stod selvsagt klar med åpen fagforeningskasse.

Marsdals store problem var lenge at han ble ansett som en livsfjern teoretiker, sitt uttalte hat mot «akademia» og «eliten» til tross. Under fagbevegelsens vinger fant han en praktisk løsning. Høytsvevende systemkritikk ble oppgitt til fordel for turnévirksomhet i lokale fagforeninger og boktitler som AFP på en-to-tre og ABC Sykelønn.

Resultatet er imponerende. På kort tid har Manifest blitt en viktig premissleverandør i norsk politikk. I vinterens sykelønnsdebatt har Marsdal seilt opp som venstresidens aller tydeligste stemme. Samtidig begynner hans utrettelige mangeårige nettverksbygging på ulike nivåer i fagbevegelsen å gi resultater.

Lenge ble Marsdal og Manifest avfeid med et skuldertrekk sentralt i Ap. Det er i ferd med å endre seg. En taktisk begavelse som Marsdal vet utmerket godt at når Stoltenberg-generasjonen abdiserer ligger Arbeiderpartiets politiske retning nokså åpen. EU-stridens sår er ennå ikke leget, og Manifest har i flere år bygget bånd til radikale EU-motstandere i partiet. Marsdal trenger dem på laget skal han oppnå sitt langsiktige mål: Et uavhengig og radikalt LO, med ham selv i en toppstilling.

Men en kraftfull politisk bevegelse skyldes ikke bare menneskene som skaper den. Da ville AKP vært et av Norges største partier på 70-tallet. Den må utforme politikk for sin egen tid. Marsdals hovedproblem er at bak de taktiske manøvrene, det velformulerte forsvaret av velferdsstaten og de gymnasiale angrepene på «overklassen» tilbyr han få løsninger på de utfordringene Norge står overfor.

Debattene om sykelønn, uføre, alderspensjon og innvandrersysselsetting er ikke uttrykk for ideologisk høyredreining – men et resultat av paradoksale økonomiske og demografiske trender i det moderne Norge. Vi lever lengre, men pensjonerer oss tidligere. Vi er friskere enn noen gang, men antall syke og uføre øker. Vår velferdsstat har høy samfunnsmessig tillit som forutsetning, men når våre medborgere blir mer ulike oss selv, synker skatteviljen.

Disse problemstillingene inngår aldri i Manifests analyser. Derfor er det vanskelig å tenke seg at tankesmia vil få noen reell innflytelse utover fagbevegelsen. Varsellampene lyser likevel hos moderate sosialdemokrater. En forklaring på fagbevegelsens sterke stilling i Norge er nettopp partibindingen og viljen til moderasjon. En radikalisert fagbevegelse kan gi høyresiden en åpning til å knuse den, slik Thatcher gjorde med Arthur Scargill i Storbritannia på 80-tallet. Marsdal har potensial til å bli Aps første reelle utfordrer fra venstre på svært lenge. Om Einar Gerhardsen skrev Jens Arup Seip at han hadde evnen til å «skyte når noen måtte dø». Ender Magnus Marsdal som gjerningsmann eller offer?

Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

9 kommentarer

  1. Bra, Nore!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    djoystein - januar 31, 2010 at 11:01 pm
  2. Spennende analyse og kommentar!

    Jeg følger deg langt på vei i den deskriptive delen. Men jeg synes du blir grunn når du skal forklare hvorfor Marsdal & co ikke “kan” få noe større gjennomslag. Er det noe som har preget virksomheten til Manifest så er det nettopp empirisk basert samfunnsanalyse, noe som skiller dem fra en del andre på venstresiden.

    Dessuten er det en typisk “høyreside-hersketeknikk” å avfeie meningsmotstandere med at de ikke er kontakt med virkeligheten, i stedet for å si – som sant er – at dere rett og slett ikke er enige.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Olav - februar 1, 2010 at 12:05 am
  3. Aha, så sykelønns- og pensjonsdebatten er *egentlig* “bare et resultat av paradoksale økonomiske og demografiske trender”. Da så. Da oppløser jo interessemotsetningene seg selv.

    Din analyse er altså at høyrepolitikken som Ap m.fl. driver, og Manifestkretsen kritiserer, ikke er et resultat av høyredreining, men skyldes strukturelle endringer i befolkningen som tvinger dem frem, uavhengig av ideologi. Det er selvsagt nøyaktig det samme resonnementet som høyresida i Arbeiderpartiet har dratt gjennom sykehusreform, privatisering av Statoil, markedsretting av strøm, liberalisering knyttet til midlertidige ansatte, innstramminger i asylpolitikken og (forsøksvis) endringer i sykelønnsordninga. Så langt er du altså bare enig med Ap.

    Deretter skal du, i din dyphet, vise hvorfor dette gjør Manifest uvesentlig: “Disse problemstillingene inngår aldri i Manifests analyser. Derfor er det vanskelig å tenke seg at tankesmia vil få noen reell innflytelse utover fagbevegelsen.” Hæ? Du mener at folk flest ikke bryr seg om litt kutt i pensjon og sykelønn, bare den begrunnes med at det er så mange utlendinger og eldre i landet?

    Man kan si mye om Manifest og Marsdals budskap, men du kan ikke stikke under en stol at det er populært. Dersom det ikke “får innflytelse”, må det skyldes at den poltiske eliten velger å kjøre sin agenda gjennom uten å bry seg om velgerne. Selv om det kan skje, er det vanskelig å se for seg at ikke minst ett parti vil falle for fristelsen om å stille seg bak kravene om vern av arbeidsfolks rettigheter. Og vips. Innflytelse.

    Analysen din står ikke til mer enn 3-; du klarer a) ikke å distansere deg nok fra ditt personlige, tydeligvis motsetningsfylte forhold til Marsdal, og b) du klarer ikke å skille klinten fra hveten, i betydningen å skille (Arbeiderpartiets) retorikk fra politikk. Effekten blir at du sier noe sånt som at “jeg liker ikke MM, de som har makt sier at de bør få bestemme, MM har ikke makt, følgelig får ikke MM bestemme, og jeg liker ikke MM.”

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    indregard - februar 1, 2010 at 5:56 am
  4. Og jeg må tilføye en ting til: Marsdal som LO-leder? Tuller du? Mannen har jo aldri hatt en vanlig jobb, og han kommer aldri til å bli medlem av Arbeiderpartiet. Hvordan skulle det rent praktisk gå til at han blir valgt til LO-leder?

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    indregard - februar 1, 2010 at 6:00 am
  5. [...] har satt av ressursene sine de siste dagene på å argumentere imot Aslak Nores ganske milde angrep på Magnus Marsdal i VG her om dagen. Dette er slikt KK er programforpliktet til, men forsvarskommentarene ser ikke ut til å være [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  6. [...] This post was mentioned on Twitter by Anders Giæver, Anders Giæver, Elin Ørjasæter, Jonas Eilertsen, Gerhard Helskog and others. Gerhard Helskog said: RT @aslaknore: Endelig på nett: Magnus Marsdal og drømmen om å overta LO. Takk for ros og engasjement! http://bit.ly/99HbhN [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  7. Og Marthe Gerhardsen blir statsminister etter Jonas Gahr Støre.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    djoystein - mars 30, 2010 at 12:56 pm
  8. Hei på deg Nore, i for seg en grei personkaraktristikk av en jeg alltid har mistenkt for å være en klyse, men siden det eneste politiske poenget ditt er så lite presist og direkte dårlig, kan man ikke ta det seriøst. Latskap? Uansett, argumentet ditt er kort gjenfortalt: i) Marsdal er intelligent ii) Marsdal liker en fest
    iv) marsdal er sleip v) Bygger nettverk vi) Marsdal er selvhøytidlig vii) Marsdal er maktkåt viii)Marsdal snakker trøndersk ergo Marsdal er en klyse.

    Argumentet som kommer i de siste små avsnittene er det interessante i denne sammenhengenen: i Marsdal bygger bevisst en posisjon i LO. ii) Marsdal vil ha makt. iii) Marsdal vil bruke makten til å presse AP til Venstre. iv) V Klassisk venstreorientert politikk har ingen nye løsninger fordi skatteviljen vil minke Skatteviljen vil bli mindre fordi den baserer seg på høy grad av tillit i samfunnet. Tillitsnivået baserer seg på at vi og være medborgere er eller i det minste oppfatter at vi er like. Vi blir mer ulike, ergo feiler løsningene til Marsdal. Det er her du blir alt for enkel fordi det er nettopp den viktigste ulikheten Marsdals politikk har mesteparten av fokuset på å minke. Den økonomiske. Kulturelle forskjeller, politiske, esteiske og etiske uenigheter er trivielle i forhold. Sammenligner man økonomisk likhet og tillit i et samfunn, så henger de sammen, sammen med en tredje faktor, sosial mobilitet, og hvis man sørger for å føre en politikk med tanke på å jevne ut økonomiske forskjeller så har andre typer ulikhet mindre å si. Se for eksempel Anglosaxisk kontra europeisk kontra skandinavisk velferdsmodell, eller slå opp forskningen på ulikhet mobilitet og tillit. (At hele tillitsgreia mest sannsynlig kan forklares også helt ned på et nevrologisk forklaringnivå, med gjennomsnittelig oxitoxin nivå hos befolkningen kan gjøre det lettere å få en avklaring når det gjelder sammenhengen mellom de ulike faktorene, men foreløpig sett fra et rasjonelt ståsted med dafens data er den beste konklusjonen vi kan trekke at økonomiske forskjeller er den viktigste faktoren når det kommer til graden av tillit i et samfunn)

    At skatteviljen baserer seg på tillit er beste fall en overdrivelse, og iallefall ikke den vanligste forklaringsmodellen. Tillit her dreier seg om tilllit til systemer og institusjoner, og graden av tillit til dem vil for det meste være avhengig av om de oppleves å virke eller ikke. Skatteviljen er ikke så mye basert på tillit som på at man får noe igjen selv. Det er derfor de universelle ordningene vi har, statstøttet privatskole, gratis høyere utdannelse fopr alle, lånekasse for alle. Offentlige eldreboliger og offentlige eller offentlig finansierte helsetjenester med like egenandeler for alle uavhengig av inntekt. Så lenge disse tilbudene er bra nok til at de blir benyttet av det store flertallet, spesielt så lenge øvre halvdel av midddelklassen og også største parten av de 10% rikeste benytter seg av dem, vil skatteviljen være der.

    Når det er sagt er jeg enig i, også det siste poenget ditt om at det er gambling å prøve å dra Norge til Venstre når de fleste andre går i motsatt retning, og om Marsdal vil dra det for langt, men uansett, så lenge klysa har fokus på ulikhet, klasse og gode lønninger for de me lavest lønn så sover jeg litt tryggere, selv om jeg har lyst til å fike til han hver gang jeg ser og hører den selvrettferdige, sutrete trønderjævelen, men det er på siden av saken….

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Tore Andvig - juni 14, 2011 at 5:34 am
  9. Nore har alltid vært en grunn karakter i norsk kultur. Venstreorientert sjalu skinnintellektuell… Alt av kapitalistisk skaperverdi blir analysert og kritisert.. Bare for venstresidens syn skyld?

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Andyben - juli 18, 2011 at 8:04 am

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00