En mann for sin tid

Karl Ove Knausgård er navnet, og de to første bøkene i hans stormannsgale selvbiografiske seksbindsverk Min kamp har dominert bokhøsten. Selv har jeg fulgt Knausgård siden debuten på slutten av 1990-tallet, og rammes alltid av den samme besettelse når jeg leser ham. Hvorfor? Knausgård skriver bedre enn de fleste, selv om Dag Solstad har et mer særmerket språk, selv om Philip Roth og Ian McEwan tenker langt bedre i romanform. Er han på deres nivå? Jeg er svært usikker. Men ingen forfattere forfører og ryster meg på samme måte. Det er mitt – og ditt – følelsesliv Knausgård beskriver. Hans glede blir min glede, hans sorg er min, hans mange patetiske sider får meg til å vri meg rundt i gjenkjennelig skam. Selv de kjedelige partiene, og de finnes, synes å tjene en funksjon. Vi manipuleres vi til å tro at vi ikke leser litteratur – men bevitner livet sjøl, så sant, brettet ut i all sin smerte, kjedsomhet og glede.

I Ute av verden (1998) og En tid for alt (2004) har jeg ofte blitt mest imponert av den episke Knausgård – med sine hamsunske naturskildringer, bibelfortellinger satt i norsk natur og kitch. Hvem andre tør skildre Noas ark i en oversvømmet norsk skog og engler som blir til måker? Så unorsk, så fabelaktig! Denne siden av hans forfatterskap leder faktisk tankene, ikke bare til episke dikt eller religiøse skrifter, men det ypperste av moderne populærvitenskap, et stort paradoks gitt hans ofte lemfeldige omgang med kunst- og vitenskapshistorie. I likhet med en Richard Dawkins, Jareed Diamond og Bill Bryson får den episke Knausgård oss til å fundere over vår plass på jorda, i universet.

Knausgårds unike posisjon skyldes at han både er god på korte og lange distanser. Han skriver like suverent om ild og himmel som fettflekkene på melkeglasset og nyansene i et parforhold. Hverdagsmotiver dominerer Min kamp. Knausgård utleverer far, onkel, svigermor, kone, barn og et uttall bifigurer fra det litterære Norge. Som en utro politiker eller hensynsløs næringslivsleder virker han å underkaste dagliglivets etikk en høyere moral. Jens Chr. Hauge bygde det moderne Norge og gav faen i kona. Knausgård skal skrive det «enestående» – med de konsekvenser det måtte ha. Derfor er det dypest sett ham selv som utleveres.

Hovedtemaet i bind 2 kretser rundt familieliv, slik jeg leser det. Forfatteren har blitt trebarnsfar, en tilværelse som legger sterke bånd på hans kunstneriske virke. Kona vil skape en lykkelig familie, han vil være fri i det «maniske, det ensomme, det lykkelige». Boken er en fundamentalkritikk av det likestilte sosialdemokratiske oppdragerprosjektet, som ser bort fra biologiske kjønnsforskjeller. Fra utkikkstårnet i Sverige ser han Audun Lysbakkens utopi virkeliggjort, preget av politisk korrekthet, multikulturalisme og likestilling. Han forakter det, av og til åpent, for det meste i skjul.

Heri ligger kulturkampen norske anmeldere ikke har tematisert. Kanskje er de ute av stand til å se det, kan hende finner de det formålstjenlig å unnvike spørsmålet om hvorfor samtidens største forfatter har åpenbart reaksjonære sympatier. Men er ikke dette litteratur, kan man innvende, og ikke noe politisk manifest? Utvilsomt. Det interessante med forfatterens kulturkamp er derfor hvordan de politiske temaene gir seg litterære utslag. For den feminiserte skandinaviske mannsrollen har satt seg i Knausgårds kropp – som i en scene skammer seg over at han er ute av stand til å slå inn døren på badet der hans gravide kjæreste har låst seg inne.

I likhet med Solstad i storhetstiden fornemmer Knausgård tidsånden, ikke bevisst, men fordi de forstår kjernen i samfunnet som omgir dem, og menneskene som lever sine liv der. Dette er Knausgårds essens: to biologiske artsvesen, formet av personlighet, oppvekst og en besynderlig skandinavisk kultur, i konstant kamp for å makte tilværelsens smerte, trivialitet og av glimt av ren lykke – som avløses av «skyggen som alltid fulgte etter, dette lykkens mørke slep».

aslaknore@gmail.com

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

3 kommentarer

  1. Kan du si noe om hvordan Knausegård omhandler multikulturalisme i boka, slik du hevder? Jeg spør fordi du vever Knausegård rundt din egen nylig utgitte bok her. En drøfting kunne vært interessant.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Bjønnulv Evenrud - desember 1, 2009 at 8:28 pm
  2. Vel talt, Aslak! Høyst treffende om å lese Knausgård. Har selv prøvd å forstå hvorfor enkelte forfattere “ryster meg”, som du sier – og har kommet til at de som greier å beskrive YDMYKELSER i sine mange former, oppnår mye. Å vokse opp betinger en endeløs serie ydmykelser. Opplevelsene er ofte så trivielle og små at de blir usynlige for oss etterhvert. Derfor vil riktig tematisering her utløse en aha-effekt og sterk gjenkjennelse. Lars Ramslie har dels fått til dette, og Jonathan Frantzen (”Korrigeringer”).

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Jacob Calmeyer - desember 3, 2009 at 4:16 pm
  3. bkfuoE , [url=http://qgixkhgngxvr.com/]qgixkhgngxvr[/url], [link=http://pylmvlbqjmsp.com/]pylmvlbqjmsp[/link], http://fpolcxudkpna.com/

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    heaettff - mai 30, 2011 at 9:37 am

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00