Fiendens fiender

Kald krig: Gunnar Ekberg og Jan Guillous memoarer viser hvordan skandinaviske solidaritetsbevegelser ble en slagmark for spionasje og infiltrering.

Rundt påsketider 1973 fikk den norske Palestina-aktivisten Peder Martin Lysestøl en telefon. Oppringeren var en gammel bekjent fra den svenske solidaritetsbevegelsen. Hans navn var Jan Guillou. Lysestøl måtte komme til Stockholm så fort så mulig. Svensken hadde sjokkerende nyheter. En betrodd kamerat hadde infiltrert bevegelsen mens han arbeidet for svensk etterretning. Han var også knyttet til israelske Mossad.

Dobbeltagenten het Gunnar Ekberg. I 2009 ga både Guillou ogEkberg ut sine memoarer i bokform. Til tross for det ulike politiske utgangspunktet, og forfatternes svært forskjellige temperament og personlighet, har fortellingene noen åpenbare fellestrekk. Ekbergs bok er lavmælt og pedantisk. Guillou er som alltid selvgod og underholdende. De beskriver en spesiell epoke i skandinavisk historie, og det tette samrøret mellom unge idealister, etterretningsorganisasjoner og militante grupper i Midtøsten. De er dannelsesberetninger om reisen fra uskyld til løgn. I Ekbergs tilfelle sies det eksplisitt – hos Guillou finnes løgnen i det som ikke står skrevet. Spionasjens vesen er sviket. Derfor er både Ekberg og Guillous bøker tragedier.

Kampen mot kommunisme

Egentlig var Gunnar Ekberg en pertentlig friluftsmann, hvis ytre skilte seg sterkt fra hans framtidige kamerater i solidaritetsbevegelsen. Historien begynner en aprildag i 1964, da en sovjetisk tråler sank i sørlige Öresund. Fritidsdykkeren Ekberg og en kamerat bestemte seg for å ta vraket nærmere i øyesyn.

Noen dager senere ringte det på døren. Utenfor sto en korrekt antrukket mann. Han viste seg å representere et foretak kalt «Firmaet», og lurte på om Ekberg og kameraten kunne tenke seg å dykke ned til vraket igjen. At de to ungguttene ble tiltrodd et så ømtålig oppdrag skyldes først og fremst at «det var så mycket enklare rent dyptekniskt,» skriver Ekberg. Som sportsdykkere kunne de utføre oppdraget uten sikkerhetsbestemmelsene de militære dykkerne var underlagt. «Firmaet» var kallenavnet på en hemmelig svensk etterretningstjeneste.

Dette ble begynnelsen på Ekbergs karriere som agent. I hans første tid som agent var det Sovjetunionen og deres satellittstater som fanget hans overordnedes interesse. Og det var nettopp kampen mot kommunisme Ekberg brukte til å begrunne sin karrierevei. Ideologier «som måler upp utopiske fantasier om tusenårsriken har alltid gjort mig misstänksam.»

I 1968 gikk Gunnar Ekberg inn i solidaritetsarbeidet for Vietnam. På denne tiden hadde føringsoffiserene hans fått ideen om å avdekke forbindelser til østblokken gjennom FNL-gruppene. I de første tiårene hadde Sovjetunionen utnyttet det svenske kommunistpartiet SKP til spionasje. Men solidaritetsarbeidet på slutten av 60-tallet var styrt av det maoistiske partiet KFML og frontorganisasjoner som Clarté. Guillou har selv latterliggjort sikkerhetspolitiets jakt på Sovjet-sympatisører blant maoistene, her med agent og tidligere Clarté-medlem Carl Hamiltons egne tanker om spionmistankene i romanen «Fiendens fiende»: «De måste ha blivit galna. Ända sen Clarté-tiden hade han betraktat Sovjetunionen som fiende inte bara till socialismen i världen utan också först och främst till Sverige.»

Da Ekberg ble valgt inn i Vietnam-gruppene i 1969, møtte han også aktivister som kjempet palestinernes sak. Gruppens medlemmer var en blanding av svenske intellektuelle og flyktninger fra Midtøsten. Etter en tid i arbeidet kom to av disse, Dahoud Kaloti og Noureddine Chatti, til Ekberg i Göteborg. De to ga ham en lapp merket Frankfurt 20441 og et tilbud. Ekberg skulle ringe inn en bombetrussel til et El Al-fly fra Frankfurt til Tel Aviv. Ekberg gjorde som han ble bedt om.

Da han skjelvende kontaktet føringsoffiseren, fikk han til svar:

– Det betyr bare at du er akseptert.

Reisen til Palestina

Da den unge journalisten Jan Guillou takket ja til et tilbud om å besøke Midtøsten i 1969, var han ingen tilhenger av palestinernes sak. Å revurdere sitt syn på USA fra og med midten av 60-tallet, skriver Guillou på vegne av flere i sin generasjon, hadde vært «relativt enkelt». Med Israel var det noe annet, både på grunn av skyggene fra Holocaust og fordi familien på morssiden hadde vært tyskvennlige under krigen.

Møtet med Midtøsten hadde en sterk effekt på svensken. Han ble «rammet» av noe som mange besøkende i regionen på den tiden ble: oppdagelsen av den palestinske historien. Den brautende og arrogante, men også energiske og karismatiske svensken, traff representanter for hele floraen av palestinske grupper. Den «sterkeste opplevelsen er følelsen av bedrageri», skriver Guillou.

I Libanon og Jordan møtte han folk fra alle de palestinske gruppene. I flyktningleirene traff han fordrevne mennesker. På denne tiden var palestinernes kamp lite kjent i Skandinavia. Gruppene var ute etter alle former for publisitet. Den unge journalisten fikk møte hvem han ville og ble «første svensken i palestinsk gerilja», noe som resulterte i artikler i Aftonbladet og magasinet Lektyr.

Hjemme i Sverige opplevde Guillou for første gang å bli utskjelt i pressen. Samtidig var virksomheten begynt å vekke interesse i etterretningstjenesten. Første gang Palestina-gruppen ble utsatt for et infiltrasjonsforsøk, var gjennom en amerikaner som kom til Stockholm som avhopper. Hans historie ble avslørt av Ghassan Kanafani, redaktøren for den militante Folkefronten PFLPs tidsskrift og en venn av Guillou.

Under sin første reise til Israel, ble Guillous mistanke om infiltrasjon forsterket. En morgen fikk han besøk av sikkerhetstjenesten Shin Bet på hotellet. Etter en stund begynte mennene å strø rundt seg med kunnskaper om interne konflikter i Palestinagruppene i Sverige. Dette var spørsmål som bare seks-sju mennesker hadde kjennskap til.

Etter besøket satt han forbløffet igjen. Her hadde verdens presumptivt beste etterretningstjeneste indirekte avslørt en angiver i hans nærmeste krets i Sverige. «Ett var i alle fall klart: Før eller senere kom jeg til å finne Shin Bets mann i Palestina-gruppen.»

Delegasjon i Norge

På denne tiden hadde Sverige tatt imot mange tusen flyktninger fra Midtøsten. I Norge var bildet annerledes. Her ble Palestina-aktivismen først båret fram av energiske enkeltmennesker. Sentralt sto trønderen Peder Martin Lysestøl. I 1967 studerte han i Kairo. Til å begynne med hadde han ikke «sett forskjellen på undertrykker og de undertrykte», mente han. Men da han hørte de palestinske kameratenes historier var han ikke lenger i tvil. Gjennom sin egyptiske kone fikk han dessuten innpass i toneangivende palestinske miljøer.

I motsetning til Lysestøl, hadde Vestfold-mannen Finn Sjue, senere kjent som sentral AKP-er og Klassekampen-redaktør, bakgrunn som Israel-venn. I likhet med de svenske aktivistene var det en reise til Midtøsten som forandret hans standpunkter og gjorde ham til den andre toneangivende Palestina-aktivisten i Norge. I 1970 ble han med i solidaritetsarbeidet for Palestina, og i august samme år reiste han til regionen for å finne ut hva de mange organisasjonene under PLO-paraplyen sto for. Med sitt lavmælte protestantiske vesen sto Sjue i sterk kontrast til andre europeiske radikalere på besøk, som de støyende tyskerne fra Baader-Meinhof-gruppen. Han vant raskt tillit i Fatah, som etter hans mening representerte den eneste folkelig forankrete organisasjonen i den palestinske motstandskampen.

I boka «Alt for Israel» forteller Odd Karsten Tveit at Sjue deltok på en av Fatahs geriljaoperasjoner, der man krysset Jordan-elven for å angripe israelske kibbutzer. Etter palestinernes mening var disse nemlig forkledde militære baser.

Tilbake i Norge hadde Sjue og de andre nok å gjøre. I 1971 kom en delegasjon svenske Palestina-aktivister til Oslo, for å møte Abu Omar i Fatahs sentralkomité. Gunnar Ekberg ønsket å ta opp samtalen med ham på bånd, et forslag som ble avvist. En annen gang ble bilen som fraktet aktivistene fra Oslo mot Svinesund skygget av overvåkningspolitiet. Ekberg tok fram kameraet sitt, og fotograferte forfølgerne. «Jag behövde något som stärkte min trovärdighet,» skriver han. Fremdeles hadde ikke de skandinaviske aktivistene fattet mistanke.

Terror og aksjonisme

Et av de store spørsmålene for europeiske radikalere med engasjement i Midtøsten-saken handlet om synet på terrorisme. Konflikten med Jordan hadde ytterligere radikalisert grupper i PLO, og tidlig på 70-tallet opplevde verden en serie spektakulære flykapringer og terroraksjoner mot sivile. Skulle man støtte Fatah eller den mer ekstreme Folkefronten og andre smågrupper?

Verken Jan Guillou eller Lysestøl og Sjues parti AKP (ml) støttet denne typen aksjonisme, verken nasjonalt eller i utlandet. Forklaringene er kompliserte og for AKPs del berører det kjernen av bevegelsens egenart. Flere har påpekt dens røtter i protestantisk puritanisme. Norge hadde ingen sterk anarkosyndikalistisk tradisjon, som for eksempel europeiske kontinentalstater. I Danmark endte Blekingegadebanden opp med å rane banker for å gi økonomiske bidrag til ytterliggående organisasjoner i Midtøsten.

Svensk Palestina-bevegelse var noe mer radikal enn den norske. Den toneangivende aktivisten Staffan Beckman brøt for eksempel med Guillou, på grunn av den «småborgerlige» støtten til Fatah. Men paradoksalt nok: Aller nærmest lederskapet i de mest beryktede gruppene kom kommunistjegeren Gunnar Ekberg.

Sommeren 1972 fikk han en melding fra «Firmaet»: Nå skulle Mossad ta ansvaret for svenskens infiltrasjon av gruppene i Midtøsten. Like etter møtte han sin egen israelske føringsoffiser. Mossad-mannen understreket at målet var å komme så nærme Folkefrontens leder Wadie Haddad så mulig.

Ekbergs bakgrunn som angrepsdykker i det svenske forsvaret gjorde ham langt mer interessant for de militante gruppene enn andre skandinaviske aktivister. Da han endelig møtte «doktor» Haddad i Beirut høsten 1972, snakket de lenge om muligheten for å utdanne dykkere til å utføre angrep mot Israel. De ble enige om å møtes igjen snart.

En vinterdag i 1973 kom Ekberg til Guillous hjem i Stockholm. Han var nok en gang på vei til Beirut. På denne tiden hadde Guillou fattet mistanke til Ekberg. Før sistnevntes reise til Midtøsten haddeGuillou sendt et brev med kurér til en palestinsk organisasjon i Beirut. Her formante Guillou sine kontakter om å avhøre Ekberg, og «gjerne lulle ham inn i en forestilling om at livet hans stod på spill i forhøret». Men han skulle ikke under noen omstendighet drepes. «Han var trumfkortet i IB-avsløringen vår, bortsett fra at han også var et menneskeliv.»

Men Ekberg møtte aldri organisasjonen Guillou hadde skrevet til. Han hadde gått bak ryggen på solidaritetsgruppene og fått nye venner. En av dem var Wadie Haddad. På hans kommando plasserteEkberg og hans team av palestinere synkeminer under den amerikanske båten «Sounion» i Beiruts havnebasseng. Israelsk etterretning varslet kapteinen, som sørget for å tømme skipet for passasjerer. Nå var nettet virkelig begynt å snøre seg rundt Ekberg, som skriver: «Hur stora chanser hade jag att överleva någon längre tid som dubbeltagent mitt i agentkriget mellan israeler och palestinier?»

Noe senere oppsøkte Jan Guillou Ekberg i Göteborg.

«Gunnar, jeg vil at du skal legge hendene på bordet, fullt synlige,» begynte jeg vennlig. «Og samme hva jeg sier heretter, må du ikke reise deg. Vi ønsker ikke å skade deg fysisk.»

Kunstpause. Jeg så ham i øynene og letter etter usikkerhet mens han gjorde som jeg hadde bedt ham om, la begge hendene fullt synlige på bordet. Selvfølgelig var det nå et glimt av usikkerhet i blikket hans, og det var like selvfølgelig enten han var spion eller ikke; jeg hadde nettopp antydet at vi hadde ham på kornet.

På kjøkkenbordet la Guillou en flat eske med fotografier. Omstendelig fortalte han hvem bildene framstilte. Det var Gunnar Ekbergs overordnede – ledelsen i den topphemmelige etterretningsorganisasjonen IB.

IB-affæren

Grunnen til at Guillou og hans kollega Peter Bratt i det lille venstreradikale magasinet Folket i Bild/Kulturfront i det hele tatt kom på sporet av spionorganisasjonen, skyldtes en varsler. Noe tidligere hadde Håkan Isacson fått avskjed uten nåde fra arbeidsplassen, etter et lite tyveri. Det var et lærebokeksempel i hvordan man ikke behandler folk med tilgang til hemmeligstemplet informasjon. Forbitret og drikkfeldig møtte han Bratt – en kamerat fra verneplikten – på et skjenkested i Stockholm. Og snakket villig om sin tidligere arbeidsplass.

Informasjonen var sjokkerende. Isacson fortalte at det fantes en topphemmelig militær etterretning unndratt offentlig demokratisk kontroll. IB – som både kunne stå for «Informasjonsbyrån» eller «Inhämtning Birger» etter sjefen Birger Elmér – var unik i europeisk sammenheng. På den ene siden skulle den fungere som en Stay Behind-beredskap i tilfelle sovjetisk okkupasjon. Slike nettverk fantes i hele Vest-Europa. Men IB var også noe mer. For å finne ut mer om dette brukte Bratt og Guillou lang tid på å pleie kilden. Han måtte overbevises om at moralske hensyn veide tyngre enn lojalitet og taushetsplikt. Isacson kom til å bli en «historisk helt» før eller siden, mente Guillou. I tilfelle juridisk forfølgelse kunne de gjemme seg bak trykkefrihetsloven. Isacson var også snar med å navngi en bestemt IB-agent.

Gunnar Ekbergs virksomhet sto derfor sentralt i avsløringen. At han både hadde infiltrert politiske grupper i Sverige, og drevet spionasje i utlandet, var et bevis på at spionorganisasjonen opererte hjemme og ute. Men det kanskje mest unike med IB var at organisasjonen var et samarbeid mellom toppledelsen i det svenske sosialdemokratiet og, oppsiktsvekkende nok, ikke overvåkningspolitiet, men forsvaret – en praksis vi vanligvis ikke forbinder med rettsstater.

I Norge var situasjonen annerledes: Der ble overvåkningen av kommunister styrt av overvåkningspolitiet og Ap/LOs kontorer. Det svenske sikkerhetspolitiet Säpo hadde derimot en broket fortid, med utstrakte nazisympatier. Birger Elmér var regnet som en sosialdemokratisk forsvarsmann. Ved å innsette ham som sjef, sikret maktpolitikerne både kontinuiteten til militæret og forbindelsene til det sosialdemokratiske partiet, samtidig som høyreorienterte Säpo ble holdt delvis utenfor. Mange av fagforeningsfolkene som rapporterte om kommunistisk virksomhet på svenske arbeidsplasser, visste slett ikke at rapportene gikk til en militær organisasjon og ikke til moderpartiet.

Artikkelen «Sveriges spionage» ble publisert i mai 1973. I oppfølgingsartikkelen to uker senere navnga journalistene agenten Gunnar Ekberg. Varsleren og de to journalistene ble dømt til et års fengsel, ifølge Guillou «en av de lykkeligste periodene i livet mitt». Ekberg rømte landet, bosatte seg i Irland, og returnerte først til Sverige noen år senere, under et annet navn.

Guillou og KGB

Mange spørsmål reiser seg etter lesningen av de to bøkene. Var de skandinaviske Palestina-aktivistene farlige terrorsympatisører som måtte infiltreres, slik Ekberg hevder? Eller var nettopp Ekbergs egen provokative infiltrasjon det nærmeste man kom en svensk terrorist?

Enhver spionhistorie har en siste knute. Det kunne vært at Jan Guillou ble rik og berømt for bøkene om agent Carl Hamilton, og at heltens overordnede «DG» i virkeligheten er Birger Elmér, IB-sjefen han hadde avslørt tjue år tidligere.

Men på slutten av 70-tallet fikk Gunnar Ekberg en telefon fra en journalist. Mannen fortalte at han selv og vennen Guillou hadde pleiet omgang med KGB-mannen Jevgennij Gergel i Stockholm rundt 1970. Ekbergs historie ble høsten 2009 bekreftet av Expressen, som ved hjelp av arkivgranskning slo fast atGuillou hadde vært KGB-agent, noe han selv ikke nevner med et ord i memoarene.

Selv om Guillous «agentvirksomhet» var av nokså harmløs karakter, melder flere spørsmål seg umiddelbart: Setter dette IB-avsløringen i et nytt lys? Men hvis så: Hvorfor lekket ikke svenske myndigheter denne informasjonen for å sverte Guillou etter IB-affæren, når de kjente til kontakten? Og hvorfor lot en erklært maoist seg verve i sovjetisk tjeneste? Disse gåtene besvarer verken Ekbergeller Guillou, selv om sistnevnte senere har hevdet at dette var et forsøk på å «infiltrere» KGB. Og trolig er dette lærdommen: Spionasje handler om å bli fremmed for andre, og i ytterste konsekvens seg selv. Skal vi forstå hvorfor folk blir spioner, må vi vende blikket bort fra politikken, og inn i menneskets sjel.

Artikkelen stod opprinnelig på trykk i Bokmagasinet til Klassekampen, lørdag 27. mars 2010.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1 kommentar

  1. [...] This post was mentioned on Twitter by Aslak Nore. Aslak Nore said: Om IB-affæren, Jan Guillou og spionasje: http://bit.ly/bviRiG. Oppinnelig på trykk i Klassekampen. Long, but reads like a novel! [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00