Mannen som aldri var

Arne Treholt var sekstiåtteren som aldri var sekstiåtter. Det er på høy tid at en ny generasjon begir seg i kast med saken hans.

aslaknore@gmail.com

Arne Treholt. Gjennom hele barndommen min var navnet nok til å fremkalle en gufs av storpolitikk og kald krig, som om en iskald russisk tundravind blåste gjennom rommet bare navnet ble nevnt. Jeg husker fremdeles inntrykket bildet av Treholt der han føres sammenlenket på vei til rettsaken gjorde, av et alvor andre bilder fra norsk etterkrigstid så ofte mangler. Sammenliknet med Treholt-saken virker de fleste andre hendelser i vår nyere historie – ”68er-opprøret” eller AKP (m-l) – som sketsjer i et uskyldig skoleteater.

Men alle saker – selv politiske og mediale jordskjelv – glir tilsynelatende bakover og ut av folks bevissthet. Etter hundrevis av forsider, om KGB-kontakter, pengebevis, landssvik og fluktplaner, hadde den brede offentlighet fått nok av saken. Mens hovedpersonen selv rømte landet, ble hans sak ført av en forsamling ”Treholt-venner” i strid med påtalemakt og et lett overbærende kommentatorkorps.

Men med anklagene om fabrikkering av bevis i boken Forfalskningen, har saken igjen eksplodert. Treholt er tilbake som landets mest omtalte mann. Man kan merke det: skråsikkerheten om at han var sovjetisk ”storspion” er erstattet av tvil. Med ett er det overvåkningspolitiets påståtte ulovligheter og ikke hovedpersonens som står i sentrum. At Aftenpostens Harald Stanghelle – en mann med absolutt gehør for holdninger i det offisielle Norge – uttrykker tvil, bør uroe påtalemakten.

Likevel blir også de steile frontene fra den kalde krigen videreført. Derfor tror jeg det er visse sider av saken og dens hovedperson yngre stemmer best kan besvare. Avstand i tid kan i blant være en forutsetning for å se klart. Treholt var et produkt av en ideologisk tid som fremstår fremmed for mennesker oppvokst etter den kalde krigens slutt, samtidig som hans ekstravagante fremtoning har klare likhetstrekk med dagens karrierediplomater.

Hva var Treholts forhold til generasjonen av 1968? Som enkeltsakspolitiker stod han nær de rådende tanker i venstreradikale miljøer på 1960-tallet. Han var kritisk til USA og NATO, motstander av EEC og aktiv i kampen mot den greske militærjuntaen. Det var likevel en avgrunn mellom Treholt og sekstiåtterkulturen, slik for eksempel Dag Solstad har skildret den. Ekte sekstiåttere gikk ikke i grå dress med AP-partiboken på innerlommen.

På mange måter har Treholt mye mer til felles med sekstiåtterne på kontinentet. Opprørsånden i Europa ble så mye voldsommere nettopp fordi kampen var så nært forbundet med de store ideologiene, med aristokratisk kommunistsympati og unnfallenhet overfor fascisme. Hadde han ikke slektet på sindige sosialdemokrater fra Hadeland, kunne man kanskje sett for seg Treholt sammen med en Bernard Kouchner eller Joschka Fischer i gatekamp mot politiet i en europeisk storby rundt 1970.

Hvor befant Treholt seg i august 1968? Mens jevnaldrende norske radikalere skrev sine formålsløse veggaviser på Blindern, var han i Tsjekkoslovakia, så nærme hovedstaden at han kunne høre de sovjetiske flyene.

Spion eller ikke: kanskje er det denne dragningen mot det verdens storpolitiske drama som ble hans bane? At den norske sekstiåtterkulturen verken endte i terrorisme eller fostret noen virkelige toppolitikere bør tilskrives dens puritanske røtter. De var rett og slett for snusfornuftige til å gjennomføre ideologiske bankran eller invadere land på humanitært grunnlag.

Men norsk puritanisme var tilsynelatende Treholt fremmed. Lenge før noen hadde hørt om klassen av stedsløse globale teknokrater, pleide han med største letthet omgang med etterretningsfolk, sosietetskvinner og forretningsmenn på banketter og eksklusive restauranter – like hjemme i New York eller Brussel som i Oslo. Vi kan bare tenke oss mindreverdighetskompleksene overvåkerne fra POT må ha kjent når de kikket ned i Treholts hjem på Oslo Vest. Hvis de da gjorde det.

Dette leder naturligvis over til den siste tidens anklager om forfalskning av bevis og ulovlig overvåkning. Håpet er naturligvis at en ny granskning vil bringe oss nærmere svaret på alvoret i hans ulovlige virksomhet. Forleden bladde jeg i KGB-general Viktor Grutsjkos memorarer, der han blant annet hevder at dommen mot Treholt er basert på ”ren forfalskning” – noe som ”vil med tiden fremgå av KGBs arkiver.”

Kanskje vil fremtidens historikere kunne fastslå om hans virksomhet klassifiserte til spionasje. De vil uansett finne mye som kaster lys over forholdet mellom sovjetiske diplomater og vestlige politikere. Som krigen trengte revisjonistiske historikere – Anthony Beevor revolusjonerte historieskrivingen om Østfronten etter dypdykk i russiske arkiver – trenger den kalde krigen et nytt blikk. Men hovedpersonen forblir uansett gåtefull. The Man Who Never Was er navnet på en klassisk britisk spionkrigsfilm. Kanskje er det også en betegnelse som passer Arne Treholt?

Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00