Født 4. juli

av Aslak Nore  juli 4, 2010 - Kommentarer (3)

I dag feirer vi den amerikanske revolusjonen. For vi er alle født 4. juli.

aslaknore@gmail.com

De to første stedene jeg feiret 4. juli var i Bosnia og Guatemala. Mens bosnierne hadde en amerikansk militærintervensjon å takke for sin fred og frihet, bar guatemaltekerne minnet om hvordan et CIA-initiert kupp veltet president Jacobo Arbentz´ lovlig valgte regjering i 1954 – en hendelse så graverende at president Clinton offisielt beklaget den mer enn førti år etter.

Siden feiret jeg i mange år den amerikanske nasjonaldagen der den bør markeres – i USA. Sist uke var ringen sluttet. Da befant jeg meg i den amerikanske ambassadørens hage på Oslos beste vestkant, der uavhengighetsdagen ble markert på forskudd med burgere og Sam Adams-øl.

Det fikk meg til å reflektere over hva den amerikanske revolusjonen er, og hvorfor det gjør krav på vår oppmerksomhet. For den amerikanske revolusjonen er både lik og grunnleggende ulik andres lands: Lik i sin rastløse dristighet – vesensforskjellig i sin tålmodige klokskap. USA er av natur et revolusjonært land, men også det eneste stedet der revolusjonen ikke endte i tyranni, men skapte det mest løfterike statseksperiment i menneskehetens historie.

En av de første tekstene jeg leste da jeg kom til USA som student, var Hannah Arendts betraktninger om revolusjon. Arendt tegnet opp et skille jeg som gammel radikaler aldri glemte – mellom frigjøring og frihet. Den franske revolusjon degenerte til et jakobinsk skrekkvelde. Kommunistiske revolusjoner innebar frigjøring, men endte i Gulag og kulturrevolusjonen.

Forklaringen, slik jeg forstod det av andre tekster skrevet av den eksepsjonelle generasjonen politiske tenkere i USA rundt 1776, handlet primært om innsikt i menneskenaturen, intet mindre. I Federalist Papers hadde James Madison tatt til ordet for et maktfordelingsprinsipp: «Ambition must be made to counteract ambition (…) But what is government itself, but the greatest of all reflections on human nature? If men were angels, no government would be necessary.»

I blant på universitetet mitt kom den britiskfødte gjesteprofessoren Christopher Hitchens innom med andre lesetips. Vi leste om individualisme og privat eiendomsrett, oppgjøret med Europas bakstreverske og degenererte monarki – en kamp som ikke er over. Fra Jefferson lærte vi at religion må komme nedenfra, fra folket og lokalsamfunnet, for å unngå skjebnen som har blitt de tomme vesteuropeiske statskirkene til del.

Poenget med lærdommene fra 1776 var nettopp at revolusjonen ikke var utopisk, men at de la grunnlaget for en kultur og et politisk system som desentraliserte makten og skapte sterke individer. Det er ikke tilfeldig at religiøse bevegelser historisk har spilt en nøkkelrolle i utformingen av progressiv politikk i USA. Amerikanerne har skapt et sivilt samfunn der frivillighet erstatter mange av oppgavene som tilfaller staten i Norge.

Og aller viktigst: USA er en nasjon med grunnleggende oppslutning rundt den amerikanske idéen. Gitt landets voldsomme størrelse, innbyggertall og regionale forskjeller, er dette unikt. Mye takket religionsfriheten og enspråksidealet finnes det ingen regional utbrytertrang, selv om alarmister lenge har hevdet at hispanics truer denne konsensusen. Frykten har vist seg ubegrunnet. Andregenerasjons mexicanere går over til engelsk og er overrepresentert i de væpnede styrker. Og selv i økonomiske motgangstider, med arbeidsløshet og armod, bevarer amerikanerne optimismen. 71% av innbyggerne er «svært stolte» av å være amerikanere, mot 21% av tyskerne.

Hvordan kan den amerikanske revolusjonen inspirere og advare oss europeere? Den er en advarsel til venstresidens ukritiske utopier, men også den reaksjonære høyrefløyens frykt for samfunnsendring, mangfold og nye impulser. USA er fortellingen om hvordan et nasjonalt fellesskap omfattet stadig flere, uavhengig av rase, etnisitet og religion. USA er fortellingen om hvordan ulike mennesker tenker mer dynamisk og bedre enn folk som påberoper seg et tusenårig nasjonalt blodsbånd. USA er en idé, en revolusjonær idé, den vakreste jeg kan tenke meg.

Og til deg som synes denne artikkelen er for lite nyansert, at jeg burde skrevet mer om statsgjeld, inntektsforskjeller, nyimperialisme og et dårlig helsevesen, kan jeg bare si: Ikke idag. Den amerikanske revolusjonen er ikke designet for å løse problemene, slik den sovjetiske var, men tilby et politisk-kulturelt rammeverk der selvstendige mennesker kunne realisere egen frihet og lykke innenfor et nasjonalt fellesskap. E pluribus Unum – enhet i mangfoldet, er amerikanernes motto. Det er et motto jeg deler.

Publisert i VG søndag 4. juli

Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De røde og hvite

av Aslak Nore  juni 13, 2010 - Kommentarer (8)

Danmarks VM-lag er symbolet på et fremmedfiendtlig land som ikke
utnytter innvandrerbefolkningens potensial

aslaknore@gmail.com

Det første VM-sluttspillet jeg husker fant sted i Mexico. Året var
1986. Danmarks gyldne generasjon anført av Michael Laudrup, Preben
Elkjær og Jesper Olsen – som to år tidligere hadde spilt seg til
semifinale i EM – begynte mesterskapet strålende. Først ble Skottland
slått 1-0, deretter ble Uruguay feid av banen 6-1. I den siste kampen
møtte laget Vest-Tyskland. Mesterskapsrutinerte tyskere så straks at
veien videre ville bli langt lettere dersom man tapte. Danmark vant
2-0.

Resten av historien er velkjent. Danmark ble kastet hodestups ut av
mesterskapet i neste kamp mot Spania. Og Vest-Tyskland? Anført av
Lothar Matthaus krabbet de gjennom sluttspillet, og ble først stoppet
i finalen av Maradonas Argentina.

På denne tiden var det få lag jeg digget mer enn Danmark og
tilsvarende mislikte som tyskerne. Litt spekulativt var det som om
danskenes liberale frisinn gav seg utslag i fotballen som ble spilt –
en teknisk og artistisk totalfotball bare matchet av Nederland i
Vest-Europa. Vest-Tysklands mekaniske kynisme og gjennomført
usympatiske nøkkelspillere gav derimot assosiasjoner til helt andre
politiske ideologier.

Men i VM i Sør-Afrika er rollene snudd om. Danmark har blitt et
velorganisert og ordinært nordisk lag uten X-faktor. Tyskland har
derimot en ny stor generasjon i emning. Og begge lag speiler politiske
forhold i sine respektive land.

Selv for dem av oss som kan føle en viss sympati for danskenes kamp
mot sannhetsforvalterne i 68er-generasjonen, står det ikke til å nekte
for at våre naboer i sør har opplevd en ubehagelig fremmedfiendtlig
bølge på 2000-tallet. I brede lag av det danske samfunn hersker en
tanke – like provinsiell som sneversynt, like defensiv som fatalistisk
- om at arabere og muslimer simpelthen ikke lar seg integrere.

Mer overraskende er det at samme holdning kommer til uttrykk i dansk
fotball. De siste årene har samme spørsmål dukket opp flere ganger i
danske medier: Hvorfor har vi ingen Zlatan? I 2007 gjennomførte dansk
tv en undersøkelse som viste at bare 6% av spillerne på aldersbestemte
danske landslag hadde minoritetsbakgrunn. Siden den gang har tallet
økt noe. Likevel finnes få «nydanske» toppspillere (VM-troppen har en
halv). Tilsvarende tall på svenske landslag var 28%. I Norge er tallet
40% i årskullene 1995-96. Danskenes forklaring? Nydanskene mangler
taktiske ferdigheter og disiplin.

At akkurat danske minoritetsspillere – og ikke tilsvarende fra
Sverige, Sveits, Norge eller de gamle kolonimaktene – systematisk
skulle mangle slike ferdigheter er imidlertid så absurd at den ikke
fortjener videre diskusjon. I stedet bør danskene omformulere
problemstillingen: Hvorfor er det bare Danmark som ikke klarer å
fostre spillere med innvandrerbakgrunn? Er det dansk kultur og danske
holdninger som er problemet?

Danskenes velorganiserte monokulturelle landslag – det siste av sitt
slag i Vest-Europa utenfor Island – er derfor et symptom. Danmark er
blitt et land som henfaller til negativ fremmedfiendtlighet og
offerbasert nasjonalisme, ikke ulikt Serbia, i stedet for å dyrke et
fremtidsrettet og inkluderende patriotisk prosjekt av amerikansk type.
På hver sin måte gleder det kanskje Drillo og Pia Kjærsgaard, men få
andre.

Kontrasten blir særlig tydelig dersom vi sammenlikner med utviklingen
i det gamle hatlaget Tyskland – lenge det siste av de vesteuropeiske
fotballstormaktene uten mørkhudete spillere. I 1999 vedtok Bundestagen
en kraftig oppmykning av loven om statsborgerskap. I fotballen har
ikke resultatet latt vente på seg. De siste to årene har tyske
aldersbestemte landslag vunnet EM i årsklassene U-17, U-19 og U-21 –
med et uttall spillere som i følge danskene burde mangle både taktikk
og disiplin. I VM-troppen har 11 spillere røtter i andre land, blant
dem den unge stjernespilleren Mesut Özil.

For all del: En Özil, Zlatan eller Zidane løser ikke Europas
integreringsutfordringer. Gettoene i Malmø, Berlin eller Paris
forsvinner ikke etter deres oppvisninger. Jenter blir fremdeles
undertrykt, religiøse ekstremister oppfostres. Men det er et viktig
signal om hva landet er og hvor veien går videre. Danmark har valgt å
stille seg på bakstrevernes side. Derfor er det bare å glede seg til
den dagen Mohammed Fellah, Abdi Ibrahim, Joshua King og de andre
spillerne på fremtidens norske landslag feier et blekt dansk lag av
banen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Russeknuter

av Aslak Nore  mai 18, 2010 - Kommentarer (2)

 

 Hvorfor skal Norge belemres med russens idioti?

 

Selv i det gjennomregulerte formynderlandet Norge – der den allmektige statsmaktens detaljstyring av våre liv fra vugge til grav er så altomfattende at den er hevet over politisk debatt – finnes noen blindsoner som nordmenn flest ikke ser det absurde i.

Et eksempel er fyrverkeri på nyttårsaften. Jeg minnes godt forargelsen da myndighetene forsøkte å forby privat oppskyting for noen år tilbake. Hvorfor skulle myndighetene legge seg oppi om folk skjøt raketter, om så i tettbebygde områder? Tja. At hus brant ned, øyne og hender forsvant og liv gikk tapt? At fyrverkerioppskytning er myndighetenes anliggende i nær sagt alle andre land? Reaksjonene var massive og ikke ulike dem folk i Midtvesten anfører for retten til å bære våpen fritt.

Og så er det russetiden. Det er et annet særnorsk fenomen. I nesten en måned farger russen bybildet. De kler seg ut, drikker på offentlig sted og laller rundt i biler og busser. De markerer at tretten års skolegang er over, skjønt over er den ikke, for bare få dager etter at ritualet avsluttes, skal elevene opp til eksamen. Forstå det den som kan.

I tillegg kommer andre kostnader. Skolene tvinges til å ta hensyn til russen. Politi, legevakt og krisesentra er i konstant alarmberedskap i første halvdel av mai. Og russen selv? For å sjekke, ringte jeg en slektning som tilfeldigvis er russ i år. Prisen for deltakelse på hans russebuss? Kr 32 000. Og det var ikke spesielt dyrt, kunne han fortelle. På en annen russebuss betalte deltakerne 60 000 kr i inngangsbillett. I tillegg kom andre utgifter. Det er nesten så man unner tankeløse ungdommer med forbrukslån på 100 000 kr gjeldsbyrden de sleper med seg inn i tjueårene.

 

Hvordan oppstod russen? I Erasmus Montanus skriver Ludvig Holberg om de «unge Studentere, som man kalder Russer». Utover 1900-tallet fikk feiringen ansatsene til den form den har i dag, med russelue og russestokk. Nordmenn flest er stolte av russens historiske røtter. Men det virker langt fra russeformann Thorvald Stoltenbergs uskyldige vekking av rektor i 1950 til det som utspiller seg i 2010.

Russen har i tillegg fått en besynderlig alliert i norske samfunnsforskere. Allan Sande har antropologisk doktorgrad om russefeiring. Han mener russefeiringen må forstås som et rituale i et utdanningssamfunn der tradisjonelle overgangsriter langt vei har mistet sin mening. Den har røtter i Middelalderens karnevalstradisjon, der hierarkier snus, kongen blir narr og narren blir konge.

Dette er selvsagt ikke helt galt. Men et liknende argument kunne anføres om skjødesløs rakettoppskytning, uten at det positive bidraget disse «karnevaleske» og «subversive» begivenhetene tilfører samfunnet overbeviser flere enn dem som har tilbrakt år bøyd over abstrakt og livsfjern teori. Jeg er ingen puritaner. Men i mitt moralske univers er det tross alt en grunn til at mennesker ikke kryper gatelangs på alle fire eller har sex på offentlig sted.

Et sted der så skjer, er et sykt og dekadent samfunn. Den skamløse ungdomskulturen forsterkes i protestantiske Norge, der dobbeltmoralen har forsvunnet og man «skal være sæ sjæl». For å ta et eksempel: mange muslimske russ drikker eller har tilfeldig sex. Men du ser dem aldri utlevere seg offentlig til spott og spe, nettopp fordi den ytre fasaden er viktig i æreskulturer. Mye er sagt om den, men under russefeiringen tar jeg meg faktisk i å savne moralpolitiet på Grønland, vel og merke dersom de utvider sitt mandat til å omfatte ikke-muslimer, av begge kjønn.

 

Hvordan kunne dette fenomenet spinne ut av kontroll? Svaret handler om penger. Hvert år uteksamineres rundt 40 000 elever fra norsk videregående skoler, hvorav de fleste har en eller annen befatning med russefeiringen. Det er ingen liten målgruppe. En voksende industri tilbyr klær, utstyr og «events».

Så hva kan gjøres? Mange har de siste årene tatt til orde for å legge russefeiringen etter eksamen og 17. mai. Det er en begynnelse. Men jeg vil gå lenger. Etter min mening er det ikke skrevet i stein at Norge må ha noen russetid overhodet, og ikke en verdig avslutningsfest, slik tilfellet er i andre land. Hvordan en avskaffelse av russefeiringen skal skje, vet jeg ikke. Det får bli en jobb for fremsynte politikerne. Det positive er uansett at dem som slenger denne avisen i bakken i raseri over mitt forslag, om få dager vil våkne opp uten penger og med hodepine. Og nei, det var ikke verdt det. Jeg snakker av egen erfaring.

 

Følg meg på Twitter.com/aslaknore    

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den norske mannen

av Aslak Nore  mars 29, 2010 - Kommentarer (16)

Jeg forsøkte å flykte fra den norske mannsrollen, men ble innhentet.

En av få fordeler med å utgi bok er kontakten med lesere, og noe av det beste med å utgi en bok om det flerkulturelle Norge er all responsen fra folk med minoritetsbakgrunn. Det kan være drosjesjåfører som vil diskutere Irak-krigen, eller oftere minoritetsungdom. Samtalene ender ofte med at de ser på meg og sier:

-Du er ikke norsk, du.

-Jo, jeg er norsk.

-Men du virker ikke som en norsk mann.

Bak selvtilfredsheten jeg føler da, ligger en genuin undring. Hva mener de egentlig? Jeg kom til å tenke på dette da jeg nok en gang så at debatten om mannsrollen har blusset opp igjen. Det er ikke greit å være norsk mann for tiden. I alle fall ikke hvis du er forfatter.

«Mannsforsker» Jørgen Lorentzen er som kjent i hardt vær for sin benektelse av biologiske kjønnsforskjeller. To av Brageprisvinnerne fra i fjor tematiserer det likestilte småbarnslivet, i kontrast til å være «politi og røver» (Kjetil Østli) eller ha en «rasende 1800-tallsmann» i sitt indre (Knausgård). Sist ut er Geir Gulliksen i essayet «Se min kjole», der han skriver modig om det kanskje siste tabu – å være en feminin mann.

I disse arv og miljø-tider kan det derfor være greit å minne om menns evolusjonære disposisjoner. I gjennomsnitt har menn sterkere konkurranseinstinkt, tyr lettere til vold, forstår kart bedre og emosjoner dårligere enn kvinner. Menn er overrepresentert blant de ekstreme vinnerne i et samfunn – og tilsvarende blant taperne.

Men hva er det som gjør akkurat den norske mannen til et så yndet objekt for selvgranskning og frustrasjon? I andre land jeg har bodd – enten det er i Latin-Amerika eller USA – er ikke temaet tilnærmelsesvis like fremtredende. Bare å skrive om det fyller meg med et visst ubehag. Skal vi ta kjønnsstereotypiene på alvor, gjør ikke ekte menn det. Det er umandig å snakke om mannsrollen.

Men la meg prøve: Det Norge jeg vokste opp i på 1980-90-tallet var et samfunn der andre verdier enn de tradisjonelt maskuline dominerte oppdragelsen. Grunnskolen og barneidretten var utformet etter radikale pedagogers prinsipper. En liknende utvikling fant sted i hele den vestlige verden. Men den ble sterkere og mer gjennomgripende i egalitære Norge. Konflikt, konkurranse og fysisk ufoldelse ble forsøkt erstattet av idealtid, barneidrett uten vinnere og den karakterløse skolen.

Selv reagerte jeg instinktivt med å vende denne ideologien ryggen, lenge før jeg visste hva ordet ideologi betydde. Jeg elsket fotballtreningene med min min norskungarske trener, der seleksjon, disiplin og kvalitet stod i høysetet. Etter skolen søkte jeg meg til Telemark bataljon så fort jeg kunne, og videre til Balkan. Og jeg elsket det.

Det fantes også en annen grunn til det. Helt siden jeg var liten gutt hadde jeg slukt fortellinger om eventyrere og oppdagere, som forlot den trygge og ofte kjedelige hverdagen i Vesten. I bøkene reiste menn fra Victoriatidens England til fremmede land og ukjente steder. Afrika! Afghanistan! Midtøsten! Dit ville jeg. Dit dro jeg.

Handlet det om mandighet? En psykolog var nok si at det handler om risikoprofil, men mennesker med mitt kjønn har oftere denne. Uansett møtte jeg mennesker som var oppdratt på en annen måte enn meg selv. Svært ofte var mannligheten deres noe usagt. Den ble tatt for gitt. Langsomt ble den inkorporert i mine bevegelser, min måte å snakke på, i hele min personlighet.

Da jeg vendte hjem, forstod jeg hvor eksotisk denne væremåten var blitt, om ikke blant næringslivsledere og håndverkere så i alle fall hos de skrivende skarer. Selv følte jeg en tvetydighet i forhold til de veltilpassede middelklasselivene forfattere som Østli og Knausgård setter i motsetning til «urmannen». I blant foraktet jeg den konforme tryggheten den likestilte mannsrollen i Middelklasse-Norge gestaltet. Men i blant tok jeg meg i å savne småunger, SFO og middagsinvitasjoner til Ullevål hageby.

Men er den norske mannsrollen så omdiskutert fordi den er så særlig preget av statsfeminismens likestillingsprosjekt? Fordi Norge er et lite og homogent land, er aksepten for forskjeller og avvik spesielt liten her. I dag er det bortimot sosialt selvmord å være en frivillig barnløs middelklassekvinne, eller en middelaldrende mannlig vagabond. Jeg kjenner flere.

Nå er det ikke engang sikkert jeg er den unorske mannen jeg liker å tro. For noen år siden fortalte en latinamerikansk venninne hva hun likte med nordiske menn. Hun så på meg og sa: Dere er så gode til å lytte. Så lite sjalu. Dere norske menn er så snille.

Det norske oppdagelsesprosjektet jeg hadde brukt hele mitt voksne liv på å flykte fra, hadde innhentet meg. Det er godt miljøet kan forklare noe i disse Hjernevask-tider.

Fra VG søndag 28. mars

aslaknore@gmail.com

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Væpna revolusjon og bevæpnede ran

av Aslak Nore  desember 28, 2009 - Kommentarer (4)


To av landets mest ekstreme miljøer ble unnfanget i samme Oslo-bydel. AKP og Tveita-gjengen er det sosialdemokratiske Norges misfostre

aslaknore@gmail.com

På et høydedrag over Groruddalen ligger de massive Tveita-blokkene. I løpet av 1980-tallet vokste Norges første organiserte kriminelle miljø fram her. Først i år har miljøet blitt plassert i det norske litterære landskapet, gjennom Kjetil S. Østlis bok «Politi & røver» og «Dødsranet» av Hans Petter Aas og Rolf Widerøe, som i større grad tar for seg gjengens andre og tredje generasjon fram mot Nokas-ranet.

Miljøets opprinnelse er uviss. Tveita anno 1980 var en nokså allminnelig arbeiderbydel på Oslos østkant. På denne tiden hadde narkotikaen gjort sitt inntog i Norge og samtidig begynte lokal ungdom å samle seg rundt bydelens kjøpesenter. Der hersket den myteomspunnede vaktmannen Jan Kvalen, en merkelig blanding av torpedo og Morgan Kane.

Samtidig som hans innsats var med å gjøre nabolaget tryggere for vanlige folk, bevitnet han framveksten av et stadig tyngre kriminelt miljø. Ungdommene på Tveita gikk fra innbrudd og biltyverier til sjokkbrekk, ran og Munch-tyverier. Tveita-gjengens historie er en avgjørende forutsetning for å forstå hvordan et ranslag kunne okkupere Stavanger sentrum og «sette ordensmakten ut av spill» under Nokas-ranet i 2004.

Men bydel Hellerud (idag Alna) har fostret flere miljøer som bryter tvert med det fredsommelige etterkrigs-Norge. Midt på 1960-tallet dannet en særlig radikal utbrytergruppe fra Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) seg et par steinkast fra Tveita. Anført av den karismatiske demagogen Tron Øgrim krevde de brudd med den småborgelige sosialismen som kjennetegnet partiene til venstre for Arbeiderpartiet, og en ufravikelig ideologi basert på Lenin og Maos skrifter.

Det legendariske lokallaget på Bryn-Hellerud markerte starten på det revolusjonære partiet AKP (m-l), en av de mest besyndelige politiske bevegelser Norge har sett. Historien er like absurd som den er velkjent: det mikroskopiske men innflytelsesrike AKP ville gjennomføre væpna revolusjon og opprette proletariatets diktatur, de mange boklig anlagte medlemmene skulle etterhvert sjølproletariseres inn i arbeideryrker, mens man gikk rundt i akutt frykt for at de to supermaktene skulle invadere Norge. Først rundt 1980 brøt partiet sammen som en mobiliserende kraft, og deres stemme har ikke vært savnet.

På overflaten er det få likhetstrekk mellom en puritansk AKP-er i strieskjorte og en jappete, kokainsniffende ransmann fra Tveita-gjengen (Det måtte i så fall være at machofaktoren var skyhøy begge steder). Kommunistene var utopiske idealister som gav store deler av lønna i almisse til partiet – kjeltringene var kyniske materialister med enormt forbruk av raske biler, prostituerte og champagne.

Studerer vi fenomenene nærmere, skjønner vi imidlertid at disse forskjellene uttykker en dypere likhet. Både AKP og Tveita-gjengen var misfostre, men likevel barn av sin tid. AKP markerte et brudd med foreldregenerasjonens politiske oppfatninger. I en verden av supermaktsrivalisering, imperialistiske kriger og et hjemlig maktarrogant Arbeiderparti, er det lett å se hvorfor venstreradikalismen vant terreng. Samtidig ble det et degenerert uttrykk for 1960-70-tallets radikale tidsånd.

På samme måte uttrykker Tveita-gjengen jappetiden og starten på det markedsliberalistiske Norge. Medrivende forteller Østli hvordan ranerne brøt med de sosialdemokratiske verdiene og anså kriminaliteten som privat entreprenørvirksomhet. Skrekken var å bli snusfornuftige og underkuede arbeidere – «A4-mennesker» – som foreldrene.

Så kan man innvende: Er det ikke en tilfeldighet at AKP og Tveita-gjengen sprang ut av samme sted? Jeg er slett ikke sikker. Groruddalen og nærområdene har vært et bilde på det urbane Norge gjennom hele etterkrigstiden. Her reiste sosialdemokratene drabantbyer, som både skapte velstand og sosiale problemer. I dag befinner Groruddalen seg i sentrum av det flerkulturelle eksperimentet i Norge. Om ikke mange år vil Alna bydel sannsynligvis ha innvandrerflertall. Kanskje vil det skape flere rappere eller fotballstjerner, kanskje ghettoer og sosiale problemer i et omfang Norge ikke har sett. Tiden vil vise. Men den skyggelagte hellingen ved blokkene på Tveita har gitt gode vekstvilkår for utvekster fra det sosialdemokratiske og trygge Norge.

Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den akademiske hersketeknikken

av Aslak Nore  oktober 16, 2009 - Kommentarer (2)

Torkel Brekke er et symptom på en hersketeknikk som forveksler akademiske titler med sannhet.

I anledning min bok Ekstremistan deltok jeg nylig på et debattmøte i regi av tenketanken Civita. I panelet satt også religionshistoriker Torkel Brekke og Grete Brochmann, professor i sosiologi. Foran en smekkfull sak, begynte Brekke sitt innlegg med å anklage boka for “uetterrettelighet” — som i akademisk sjargong er en sterk påstand.

Debatten er det foreløpig siste møtet med akademikere i forbindelse med bokutgivelsen. Ekstremistan er en journalistisk og erindringsbasert bok som blander historiene med en lang rekke forskningsundersøkelser hentet fra sosiologi, psykologi og økonomi. En slik popsosiologisk metode – inspirert av amerikanske sakprosaforfattere som Malcolm Gladwell og Nassim Taleb – har sine problematiske sider.

Det vet selvsagt jeg og andre som arbeider innen sjangeren. Men er så forskernes egne intervensjoner i samfunnsdebatten preget av den etterrettelighet de etterlyser hos sine ikke-akademiske motparter? Møtet med Torkel Brekke og andre forskere den siste tiden gir et interessant bilde av akademikeres tre hersketeknikker, som alle er særlig framtredende i integreringsdebatten.

1. Benektelse – «er nå egentlig innvandrere mer kriminelle?» Ikke sjelden kommer alarmistiske beskrivelser av kriminalitet, velferdsavhengighet og æresvold blant innvandrere. Dette ble tydelig vist i rapporten som påviste at alle overfallsvoldtekter i Oslo de siste årene hadde ikke-vestlige gjerningsmenn. Men denne informasjonen, som burde fungere som utgangspunkt for en større handlingsplan, kom ikke fra akademia. Den kom fra politiet. Fra akademisk hold har spørsmålet om innvandrere og voldskriminalitet blitt møtt med taushet og bortforklaringer. På paternalistisk vis er man redde for at ubeleilige sannheter skal utløse «krefter» i folkedypet.

Stipendiat Sveinung Sandberg gir et eksempel på tenkemåten i kronikken «Islam krever lovlydighet», der det atter en gang skal problematiseres om innvandrere er mer kriminelle enn etniske nordmenn. Etter en kort «De kriminelle muslimene» er likevel blitt en gjenganger i nettavisenes debattfelt. De lurer også i kulissene i Aslak Nores løse formuleringer om Ekstremistan».

Her bør vi stoppe opp. Det er riktig at viser at visse grupper innvandrerungdom er grovt overrepresentert innen visse typer voldskriminalitet, og at disse gruppene (somaliere, irakere, marokkanere) hovedsakelig har muslimsk bakgrunn. Sandbergs poeng er at islam i seg selv ikke forklarer gruppens overrepresentasjon på kriminalitetsstatistikken. Men dette poenget er åpenbart. I stedet bruker jeg den amerikanske psykologen Richard Nisbett, som viser at en distinkt æreskultur blir særlig utbredt i fjell- og ørkenområder preget av ressursknapphet og fravær av statsmakt, islam eller ikke. I boka The Culture of Honor påviser Nisbett at æreskodeksen blir kroppsliggjort.

Sandbergs artikkel inneholder ikke et eneste tall, men desto mer middelmådig psykologiserende sakprosa inspirert av Willy Pedersens flanerier («Ali var preget av anger og skam»). Det virker også underlig å bli angrepet for «løse formuleringer» av en forsker som ikke har bedre belegg for sine angrep enn å påstå at argumentene «lurer i kulissene».

2. Mistenkeliggjøring – «avsender er uetterrettelig». Dersom lekmenns påstander ikke lenger lar seg benekte, må man ty til andre metoder. Torkel Brekkes påstander om min «uetterrettelighet» er her typisk. Hva slags dekning hadde så Brekke for sin grove anklage? At jeg hadde nevnt den tyske demografen Gunnar Heinsohn, som har skrevet mye om sammenhengen ungdomsbølger og konfliktfare. Brekke hadde nemlig snakket med to ledende demografer i Norge. Den ene hadde ikke hørt om Heinsohn, mens den andre avfeide hans teorier.

Men at Heinsohn er kontroversiell er noe jeg selvsagt tok høyde for i boka. Og gjør det uansett presentasjonen «uetterrettelig»? Det er et ord som bør forbeholdes juks og feil, men dem fant Brekke ingen av. Han henviste vagt til at jeg burde referert til annen forskning på feltet, en underlig anklage når rammehistorien i kapitlet er et besøk på SSB.

I et intervju med nettidsskriftet Minerva fulgte Brekke opp. Nå gjaldt det den amerikanske samfunnsforskeren Robert Putnam, som har vist at tilliten mellom mennesker går ned i flerkulturelle samfunn. Å påpeke dette uten å vektlegge Putnams øvrige poenger – at han er grunnleggende positiv til flerkultur – var «misbruk» av forskningen hans. Jeg er betinget enig. Derfor bruker jeg flere sider av intervjuet med Putnam til å la ham snakke om sitt positive syn på det flerkulturelle samfunn.

Spørsmålet er derfor om det ikke er Torkel Brekke selv som er uetterrettelig. I den grad han har lest boka, har han gjengitt dens meningsinnhold på en grunnleggende gal måte. Kanskje skyldes det inkompetanse, kanskje bevisst feilinformasjon, uansett skjult bak et akademisk ferniss. Han er ikke alene blant akademikere om denne strategien. I debatten rundt det usette tv-programmet Hjernevask, ble det raskt ble en vedtatt sannhet at seriøse akademikere var ofre for useriøse programskapere. Kanskje vil tiden vise det motsatte?

3.Opportunisme – «dette har vi sagt lenge». I blant blir datamaterialet så entydig, og det politiske klimaet så endret, at forskernes to første hersketeknikker ikke lenger fungerer. Norge i 2009 er et eksempel. Enkelte forskere finner det derfor opportunt å foreta en diskré snuoperasjon. For ikke mange månedene siden gjorde jeg et bakgrunnsintervju med professor Grete Brochmann, leder av et nytt utvalg som ser på innvandring og oppslutning om velferdsstaten. På spørsmål om skandinavisk faglitteratur på feltet, beklaget Brochmann at det var gjort lite. I boka vier jeg et kapittel til temaet.

Men på Civitas møte var tonen en annen. Fire måneder etter at Brochmann hadde oppfordret meg til å gå opp upløyd mark, resirkulerte jeg plutselig innsikter norske forskere hadde framsagt i en årrekke. Men dette er usant, og det vet Brochmann. Moralisme og vanetenkning har hindret innvandringsforskere å skrive om mange av bokas viktigste problemstillinger – forholdet mellom etnisk sammensetning og konflikt, eller forholdet mellom «citizens» og «gangsters» i en flerkulturell by.

Inntil nylig har norske samfunnsforskere hatt fordelen av at deres kritikere er svake og marginaliserte. Den tiden er forbi. Ekstremistan bringer samfunnsfaglige innsikter ut til et publikum som er mange ganger større enn det forskerne har, til ungdom, til idrettsledere, til vanlige opplyste samfunnsborgere. Det burde glede forskerne. Men det skremmer dem. I norske akademikeres øyne er magefølelse fremdeles synonymt med irrasjonell fremmedfrykt. Men er det noe amerikanske forskningsgjennombrudd innen behavioral economics, moralpsykologi og evolusjonslære har lært oss, så er det at det er et sammenfall mellom cutting edge-forskning og folkelig sunn fornuft. Det burde skape grobunn for optimisme og forskningsformidling, også for norske samfunnsforskere. Men da må den akademiske hersketeknikken opphøre.

Kronikk publisert i Dagbladet 14/10

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fotballrasismen som forsvant

av Aslak Nore  oktober 4, 2009 - Kommentarer (0)

 

I 1988 møttes Vålerenga og Kongsvinger til toppseriekamp på Bislett stadion i Oslo. Den lovende 20-åringen Caleb Francis skulle få sin debut fra start i norsk toppfotball. Francis var født på Mauritius, og oppvokst på Lillehammer. Nå ventet ilddåpen foran Apeberget på Store Stå. 

Francis merket at noe var galt under oppvarmingen og da navnet hans ble ropt opp over høytaleren. Stemningen var fiendtlig, tilropene var stygge. Det ble verre. Etter sidebyttet spilte Francis på siden mot Store Stå. Francis ble pepet ut hver gang han hadde ballen. Supporterne ropte ”sotrør”, ”pakkis” og ”svarting” etter ham. Da en knust unggutt gikk mot innbytterbenken, regnet frukt og bananer over ham. Det er vel ikke helt vanlig å ha med seg fruktposer på fotballkamp, så det virket som dette var forberedt – at det ikke var noen impulshandling, uttalte Francis da han mange år senere ble intervjuet om hendelsen.

Hva er det første som slår deg når du hører om dette? Åpenbart hvor forkastelig det er. Men hva ellers tenker du? Hvor hinsides fjernt dette er fra dagens virkelighet. Dette var Norge for tjue år siden. Hvorfor forsvant rasismen fra norske fotballtribuner?

Antonio Delgado – en teknisk sjømann fra Kapp Verde – ble den første mørkhudete spilleren i norsk toppfotball. Etter å ha mønstret av i Grenland på midten av 1960-tallet, tok Delgado raskt turen til Drammen. Der ble han invitert på trening med Strømsgodsets kommende mesterlag. Få uker senere debuterte han på a-laget. I løpet av to år ble det ikke mer enn fire-fem kamper på Antonio Delgado. Han rakk likevel å score et mål. VG døpte ham ”Strømsgodsets Eusebio”.

 

Et tiår senere dukket en annen mørkhudet spiller opp langs Drammensvassdraget – Mjøndalens Saihou Sarr. Mens Delgado bare hadde vært et ”eksotisk” innslag i en tid da det nesten ikke fantes svarte i Norge, falt ”Mjøndalens svarte perle” sitt inntog på norske fotballbaner sammen med svarte spilleres gjennombrudd i europeisk toppfotball. Det skjedde først i de tidligere kolonimaktene. I Frankrike dominerte den elegante Mali-fødte midtbanespilleren Jean Tigana og midtstopperen Marius Tresor. I England ble Viv Anderson og Laurie Cunningham de første svarte til å representere ”Three Lions”. Dette skjedde ikke uten rasisme. Også for Sarrs del ble det mange negative opplevelser. Rasisme i Stavanger førte til politianmeldelse.

Med unntak av Caleb Francis fantes det i 1990 likevel nesten ingen nordmenn med minoritetsbakgrunn i norsk toppfotball. Dette var i sterk endring, noe folk som fulgte aldersbestemt fotball i Oslo ikke kunne unngå å se. I årsklassen over oss på Lyn herjet en ung norskmarokkaner ved navn Hassan El Fakiri. Han ble senere landslagsspiller og profesjonell i fransk fotball. Da jeg meldte overgang til Skeid ble det enda tydeligere. Her var Freddy Dos Santos, Christer George, Pa-Modou Kah og Daniel Braaten. På motstanderens banehalvdel stod en lang hengslete spiss fra Lørenskog. Selv om han ikke var den aller beste den gang, skulle John Alieu Carew bli en av Norges største fotballspillere gjennom alle tider. Sommeren 1997 så jeg en 17 år gammel Carew latterliggjøre Sogndals midtstoppere foran et ekstatisk Store Stå på Bislett. Noe var skjedd.

Hadde noen spådd at det rasistinfiserte Apeberget på Bislett i 1988 et tiår senere skulle bli symbolet på Vålerengas antirasistiske profil, ville få trodd deg. Men det var akkurat det som skjedde. Hvorfor? Mye skyldtes aktivt organisasjonsarbeid. Midt på 1990-tallet drev eks-maoisten Anders Krystad gjennom en antirasistisk paragraf i VIF-klanen.

Men den viktigste grunnen var mye enklere: tross noen beklagelige enkelthendelser forsvant rasismen i norsk fotball fordi spillere med annen hudfarge, navn og religion ble en del av norske toppklubber. Ingenting viser dette bedre enn nettopp Vålerenga. I dag heter klubbens unge stjerner Amin, Harmeet, Dawda, Moa, Mos og Mohammed. Fordi de er oppvokst i Oslo, er de blitt Klanens aller mest populære spillere. Lærdommen er: noen fotballstjerner løser ikke alle integreringsutfordringene. Men den beste måten å bekjempe rasisme, handler om kontakt. La det være et håp for det nye Norge.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Innvandrere vender SV ryggen

av Aslak Nore  september 9, 2009 - Kommentarer (3)

 

NYLIG KOM en nyhet som bør medfø­re betydelig selvransakelse i SV: For fire år siden hadde partiet 25 prosent oppslutning blant norske innvandrere. I dag er tallet seks prosent – langt bak Aps 38 prosent og – hold dere fast – om lag halvparten av Fremskrittspartiet. Hvorfor?

Ingen samfunn er underlagt naturlover. Men multikulturelle stater har svært ofte noen fellestrekk: Det er all grunn til å tro at framtidens Norge blir et mer kreativt og samtidig farligere land. Vi ser konturene allerede: Det er ingen tilfeldighet at Madcon og Alexander Rybak, Norges to største musikalske eksportvarer de siste årene, har innvandrerbakgrunn. En ny generasjon ambisiøse forskere, politikere og økonomer med innvandrerbakgrunn vil i lø­pet av få år sette sitt preg på Norge.

DET ER LIKEVEL ingen tilfeldighet at innvandrere er overrepresentert i andre enden av samfunnet. Tilliten mellom mennesker – den sosiale kapitalen – går ned i multikulturelle samfunn, viser den verdensberømte amerikanske samfunnsforskeren Robert Putnam. Kriminaliteten endrer seg og blir grovere. «Anmeldte forbrytelser mot liv, legeme og helbred er doblet siden 1993,» skriver Politidirektoratet. Personer med «en annen landbakgrunn enn norsk blir stadig mer overrepresentert blant gjerningspersonene,» skriver politiet om denne utviklingen. Dette landet – der det beste blir bedre og det verste blir verre – kaller jeg Ekstremistan .

SVS TILNÆRMING til et slikt samfunn blir dobbelt feil. Velkjent er partiets uvilje mot å konfrontere yrkeskriminelle og velferdsstatens indre motsetninger - utfordringer som blir akutte i et flerkulturelt samfunn. Samtidig gjør SVs prinsippfaste motstand mot karakterer i skolen, seleksjon i idretten og eliteuniversiteter at partiet ikke makter å realisere det enorme potensialet som ligger i en ung og sulten innvandrerbefolkning. Det er innvandrere som tjener på et meritokratisk utdanningssystem – og Anders Hegers barn som vinner i den karakterløse skolen og på Humboltske dannelsesuniversiteter.

SV må gjerne fortsette å skyve den ubehagelige virkeligheten under teppet, eller forklare æreskultur, kriminalitet og religiøs ekstremisme med fattigdom og våre fordommer. Vanlige nordmenn har for lengst gjennomskuet denne politikken. Interessant nok har innvandrere gjort det samme.

Innlegg publisert i Bergens Tidende 8.september

Følg meg på twitter.com/aslaknore

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Høyrepopulismens triumf og tragedie

av Aslak Nore  september 2, 2009 - Kommentarer (3)

 

Ettertiden har vist: Den mest betydningsfulle politiske talen i Europa i 1968 ble ikke holdt av opprørske studenter. Dette året advarte den konservative britiske politikeren Enoch Powell mot innvandringen til Storbritannia. Hans ord markerer begynnelsen på moderne europeisk høyrepopulisme. Det var bare et spørsmål om tid, sa Powell, før hele byer i landet ville bli overtatt av innvandrere fra fremmede land. ”Det engelske folk vil ikke utholde dette,” mente han og siterte den romerske poeten Vergil: ”Jeg synes å se elven Tiber skummende i blod.”

      Hvordan ser den dystopiske spådommen ut førti år etter? Første del av argumentet framstår forbløffende framsynt. Byer som Luton, Oldham og framfor alt Bradford har gått i retningen Tory-politikeren trodde. Men det varslede blodbadet mellom innvandrere og andre har latt vente på seg. Jeg har selvsagt ikke glemt opptøyene i Midt-England sommeren 2001. Likevel har ikke England sett etniske raseopptøyer i særlig grad siden 1970-80-årene, langt mindre borgerkrig. Powells tale viste høyrepopulismens styrke – og dens iboende svakhet. 

Samme paradoks avtegner seg i Norge. Rett før valget i 1995 ble det avslørt kontakt mellom Øystein Hedstrøm og rasistiske grupperinger på Godlia kino i Oslo. Langt mindre kjent var bakgrunnen for kontakten. Kjente folk i det norske nasjonalistmiljøet hadde fungert som ”eksperter” for Fremskrittspartiet i innvandringspolitiske spørsmål. Konklusjonene deres var enkle: Dersom ikke Norges innvandringspolitikk ble lagt om, ville den ”typiske nordmannen om 100 år til å være et mørkhudet menneske med bakgrunn i den tredje verden” hevdet Hedstrøm. Han fikk raskt svar av ekspertene i SSB. Ifølge dem var 1 million et mer sannsynlig tall, noe som forutsatte at fødselstallene blant innvandrere sank til vestlig nivå, og nettoinnvandringen holdt seg på 5000 mennesker i året.

      Fjorten år er gått, og vi vet fremdeles ikke hvor mange innvandrere som vil bo i Norge ved utgangen av dette århundret. Men vi vet at økningen har gått raskere enn SSB trodde, og at byrået har blitt tvunget til å justere opp framskrivningene sine – stadig nærmere tallene Hedstrøm og hans rasistiske venner opererte med. Nettoinnvandringen i fjor var ikke ”5000 mennesker” – men over 43 000.

      Igjen ser vi høyrepopulismens paradoks: Når vi tenker på at Hedstrøms tarvelige rasistvenner framla mindre feilaktige framskrivninger enn profesjonelle demografer, skulle vi tro at deres kamp hadde antatt formen til en massebevegelse i årene etter. Så feil kan man ta. Det nasjonalistiske ytre høyre er mer marginalisert i dag enn for femten år siden. Vi savner dem ikke. Men hva med Frp?  

Det er nøyaktig 22 år siden Frp knakk sin egen innvandringspolitiske kode. Rett før lokalvalget i 1987 dro partiets formann Carl I. Hagen et ess opp av ermet. På et valgmøte ble han spurt om sin holdning til innvandringspolitikken. ”Jeg vil gjerne svare med å lese noe for dere,” svarte en alvorlig Hagen, og tok opp et brev signert Mohammad Mustafa, der det stod: ”Islam, den eneste sanne tro, vil seire her i Norge også.”

      Problemet var at brevet var falskt. Den virkelige Mustafa hadde aldri hørt om, og langt mindre forfattet, et slikt brev. Carl I. Hagen måtte beklage opplesningen til Mustafa, men understreket at ”en del nordmenn er opptatt av de langsiktige konsekvensene som vår flyktningpolitikk kan ha.
Virkningene bør vi ikke stikke under teppet, men drøfte seriøst,” Noen dager senere gjorde Fremskrittspartiet et brakvalg. 

Lærdommen er enkel: høyrepopulister ser ofte tendenser som politikere, mediefolk og akademikere lukker øynene for, av ”politisk korrekte” bekvemmelighetshensyn.  Men høyrepopulister – fra Enoch Powell til Øystein Hedstrøm og dagens Frp – ser bort fra en grunnleggende innsikt: Vi mennesker tror systematisk at forandringer vil bli verre enn de faktisk oppleves som når de inntreffer. Folk er tilpasningsdyktige. Vi skaper vår egen historie. 100 dagers planer eller ikke: Defensiv fremmedfiendtlig politikk kan vinne mange stemmer. Det er høyrepopulismens triumf. Men den kan aldri skape et virkelig folkeparti. Det er Frps tragedie.  

Artikkelen stod på trykk i VG 30.august

Følg meg på http://twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hello world!

av Aslak Nore  august 25, 2009 - Kommentarer (2)

Velkommen til min blogg. Dette er mitt første innlegg på VG Blogg. Bookmark denne siden og besøk meg snart :-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00