Veien videre

 

Nok om burka, hijab og Mohyeldeen Mohammad. Drapet på Faiza Ashraf setter utfordringene i det flerkulturelle Norge på spissen.

 
aslaknore@gmail.com

 

Grytidlig onsdag 3.februar blir den 26 år gamle Faiza Ashraf kidnappet i nærheten av sitt hjem i Bærum. Fra bagasjerommet i bilen makter hun å ringe politiets nødnummer. Hun gir et signalement på overfallsmannen og navngir også en mulig bakmann – en 28 år gammel norskpakistaner som i flere år har forfulgt henne. Etter tre ukers leting blir Faiza funnet drept i et skogsområde utenfor Asker.

I skyggen de Olympiske vinterleker har det flerkulturelle Norge dominert nyhetsbildet på en måte som tydelig viser hva stridsspørsmålene det neste tiåret vil handle om. Her er Skah-saken, som synliggjør de kompliserte barnefordelingssakene i flerkulturelle ekteskap. Her er skuddene mot Mulla Krekar, det første politiske attentatforsøket i Norge på lang tid. Og her er selvsagt det strabasiøse møtet mellom religion og det sekulære samfunn, vist gjennom karikaturtegninger, burkaforbud, hijab-nekt i barneskolen og en vassekte ekstremist fra Larvik.

I over ti år har norske medier lett etter en offentlig norskmuslimsk islamist. Man forsøkte først med den unge Abid Raja, som imidlertid kom ut skapet som liberal Venstrepolitiker. Talsmennene fra Islamsk råd ble etterhvert så integrerte at de knapt snakket om annet enn «dialog.» Selv legestudenten Usman Rana viste seg å være en dannet ung mann inspirert av konservative tolkninger av sufi-islam og amerikansk religionsfrihet, og slett ikke væpnet jihad.
Da entret Mohyeldeen Mohammad scenen. Det ble raskt tydelig at her var en mann hvis nidkjære kompromissløshet liknet radikale islamister i England, Nederland og Danmark. Mohammads retorikk fremstår som en verdig arvtaker av de verste ideologiene i europeisk historie, som blander wahabistisk islam sammen med totalitarismens menneskefiendtlighet.

I norsk islamdebatt er imdlertid ikke Mohammad særlig relevant. Hans budskap ble utvetydig fordømt av alle prominente norskmuslimer, og det er lite som tyder på at han har noen støtte utover noen forvirrede ungdommer. At han fikk spre sitt budskap foran 3000 demonstranter er forsåvidt ille nok, men i kjent Midtøsten-stil var mange av deltakerne tvunget ut etter intens mobilisering rundt fredagsbønnen. Dessuten var det like mange demonstranter mot religionskrenkning i Oslo i 1988, etter bråket rundt Satantiske vers. Da var andelen muslimer i Norge anslagsvis en femtedel av antallet i dag.

Jeg mistenker imidlertid at reaksjonene mot islamisten ikke bare skyldes innholdet i talen hans. Det handler om at Norge ikke har noen tradisjon for å håndtere forskjeller, i dette tilfellet forårsaket av ekstremister. Vi sjokkeres, ikke bare av hans avskyelige forslag, men fordi han bryter den grunnleggende dialogbaserte konsensusen i Norge. Denne likhetstanken har mye for seg. Problemet er at den også fører til at mye tid går til å diskutere symbolsaker, som hijab og burka – et klesplagg knapt sett utenfor Afghanistan – i stedet for de reelle integreringsutfordringene.

Her kommer det tragiske drapet på Faiza inn i bildet. Den er viktig av to beslektede grunner: Uansett hva etterforskningen vil påvise, har saken blitt en grusom påminnelse på krysspresset mange jenter med minoritetsbakgrunn står overfor. Flere enn Faiza Ashraf er fanget mellom tradisjonens krav og ønsket om personlig livsutfoldelse. Dessuten har saken bekreftet noen fordommer mot pakistanske miljøer i Norge, som ofte holdes oppe av bygdesladder, mannssjåvenisme og æreskultur. “Pakistanere viser seg å være mer til hinder enn til hjelp. Familien har det innmari vondt, og de påføres mer smerte av sine egne”, skriver “Naznin” på nettstedet desi.no.

Denne æreskulturen – basert på klansbånd, kvinnelig kyskhet og kollektiv tenkning – er per i dag det største hinderet mot utvikling og fremgang for mange europeere med bakgrunn fra Midtøsten og Sentral-Asia. Mens hijab og islamisme er forskjellige uttrykk for konjunktursvingninger innen islam, har æreskulturen – som går forut for religionen selv – vist seg vanskelig å endre. For alle som er opptatt av en konstrutiv vei videre i integreringsdebatten, bør vi vende blikket bort fra klesplagg til de bakenforliggende mekanismene som opprettholder frihetsberøvelse og kvinneundertrykking.

Forfatteren Ed Husain og andre har antydet at flere ungdommer går inn i islamistiske bevegelser nettopp for å slippe ryktespredningen, kyskhetsidealet og de arrangerte ekteskapene som kjennetegner mange britisk-muslimske miljøer. Hvem vet, kanskje er Mohyeldeen Mohammads ekstremisme uttrykk for det samme?
Følg meg på twitter.com/aslaknore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00